1. mars 2024
Avsalting av havvann gir rent drikkevann - og et par grønne dilemmaer
Flere og flere drikker avsaltet havvann fra store anlegg. Det slukker tørsten, men avsalting kan være både en klima- og en miljøsynder.
Foto: Splash of rain / Unsplash
Selv om en øy er omringet av vann, kan det være vanskelig å finne noe å drikke. Det er tilfellet på de små øyene i Indiahavet utenfor Kenyas kyst.
Her skal befolkningen langt for å hente sikkert drikkevann. Det var i hvertfall tidligere tilfellet i byen Kizingite på en av Kenyas øyer, men ikke nå lenger. Her har man nemlig løst problemet ved å finne en måte å drikke det salte havvannet på: med hjelp fra et solcelledrevet avsaltingsanlegg.
Men det er ikke kun den kenyanske landsbyen som gjør havvann om til drikkevann. Antall avsaltningsanlegg i verden har økt.
Vannmangel er et stort og voksende problem
Før vi kan se mer på avsalting av havvann må vi først forstå utfordringen.
Det er kun 0.5 prosent av vannet på planeten vi bor på, som vi faktisk kan drikke. Av det lille ferskvannet, er mye frosset i is eller befinner seg under jorden.
Vannmangel er et globalt problem, som vokser. Halvparten av verdens befolkning – fire milliarder mennesker – opplever ekstrem mangel på vann minst én måned i året, ifølge tall fra den grønne tenketanken World Resources Institute. Det betyr at de både mangler vann til å drikke, men også vann til dyr og til å dyrke mat.
Samtidig er klimakrisen årsak til mer tørke og mer uregelmessig vær. Mange steder på jorden er mange avhengige av elver, sjøer og regnvann for å få noe å drikke, men når det går lenger tid mellom regnet, tørker vannet ut.
Mangelen på vann kan gi sykdommer
Normalt er november en tørr måned i Kenya, men forrige november regnet det sporadisk store regndråper. Regnet blir kalt en velsignelse av noen, fordi det faller på et tørt sted. I Øst-Afrika har flere regnsesonger kommet og gått uten regn, og de siste tre årene har tørken bredt seg i særlig den østlige delen av landet.
Mwanasha Mbwana bor i den østafrikanske landsbyen Shanga Rubu. I ly for regnet i en parkert firehjulstrekker forteller hun at hun og resten av byen har håndtert konsekvensene av mangelen på rent vann.
– Vi pleide å ha problemer med mangel på vann som vi kunne drikke, også til dyrene våre. Vi skulle gå langt for å få sikkert drikkevann, forteller hun, mens regnet trommer på biltaket.
– Når vi har for lite vann til å drikke eller vannet vi drikker ikke er rent, påvirker det helsen vår. Vi får kolera og det har vi ikke de riktige helsefasilitetene til å behandle. Så det er en stor utfordring når de syke skal transporteres langt vekk for å få den riktige behandlingen, sier Mwanasha Mbwana.
Men nå har landsbyen fått en underjordisk tank til innsamling av regnvann. Den har et blått blikktak, som sørger for at vannet forblir rent og ikke fordamper.
Løsningen med å samle inn regnvann funker, hvis regnet faller med jevne mellomrom og på tidspunkter man forventer regn. Da kan man nemlig rasjonere vannet inntil man forventer regn på nytt. Men nettopp fordi regnet faller mer uregelmessig enn før, kan vanntanken plutselig stå tom.
I stedet er en sikrere løsning for de lokale derfor å rense og avsalte havvann, så vannet kan drikkes. Det er dét man har begynt å gjøre i landsbyen Kizingiti.
21.000
●I følge Verdens helseorganisasjon, WHO, henger kolera tett sammen med tilgang til rent drikkevann.
Det estimeres at det rammer et sted mellom 1,3 til 4 milliarder mennesker hvert år.
Kolera gir akutt diarre og kan ta liv innen få timer.
Hvordan fungerer avsalting?
Avsaltingsanlegg handler om å fjerne salt, mineraler og urenheter fra havvann, slik at det kan drikkes av mennesker og brukes til dyr og landbruk.
Den mest utbredte teknikken heter «Reverse Osmosis», som forkortes RO. Det handler helt kort om å presse det salte vannet gjennom et membran, slik at saltet blir igjen på den ene siden. Det salte vannet skal gjennom flere filtre slik at alle mineralene i vannet blir fjernet.
Tiden brukes mye bedre
Kizingitis avsaltningsanlegg leverer rent drikkevann til ca. 4500 mennesker i byen. Det blir brukt en teknikk som heter “Reverse Osmosis” eller RO, som er den mest utbredte teknikken for avsaltning. Store batterier står ved siden av brummende maskiner som avsalter vannet. Utenfor står flere rekker solcellepaneler og gir strøm til anlegget.
– Før anlegget kom, fikk vi vannet transportert hit helt fra Amu, forteller Yusuf Omar Athumani, som er en av byens eldre. Øya Amu er cirka 34 kilometer fra Kizingit i luftlinje.
– Vi ventet på vannet ved moloen og hver familie fikk rundt 40 liter. Det var en utfordring, sier han.
Det var vanskelig å vite nøyaktig når vannet kom, og derfor skulle Kizingitis innbyggere ofte bruke store deler av dagen på å vente.
Avsaltingsanlegget har særlig kommet byens kvinner til gode. Det er nemlig hovedsakelig kvinner og barn som henter vannet. En av dem er Fatma Yusuf Omar. Hun bor også i Kizingiti og er ansatt ved avsaltningsanlegget.
– Før prosjektet måtte jeg stå opp klokken to på natten for å hente vann, sier hun, samtidig hører man den svake brummingen fra anlegget i bakgrunnen.
– Nå har jeg mer tid. Nå er det et skjema, så jeg vet når jeg kan hente vann og derfor planlegge rundt det.
På bekostning av klima og miljø
Avsaltningsanlegget i Kizingiti gir altså livsnødvendig vann til en hel by, det er et klimavennlig anlegg som blir drevet av fornybar energi og det har gitt arbeidsplasser til byen. Men andre steder i verden er avsalting av havvann langt fra problemfritt. Størstedelen av verdens store anlegg blir nemlig drevet av fossilt brennstoff, og det utgjør et miljøproblem.
Jiwoong Lee er lektor ved Kjemisk Institutt ved Københavns Universitet og han har blant annet forsket på avsaltningsmetoder. Han holder et plastlokk fra en take-away-kaffekopp for å symbolisere hvordan teknologien fungerer. Lokket skal symbolisere membran, som havvannet blir presset igjennom for å bli filtrert.
– For å få én liter avsaltet vann, krever det to liter havvann inn i systemet. Det skyldes den høye avisingsrate som er på 99,7 prosent saltfjærning. Derfor er det viktig å ha effektive filtre og eventuelt utføre flere filtreringer, forteller han.
– Det krever veldig mye energi, og det er hovedsakelig olje og gass som blir brukt.
De fleste store avsaltingsanleggene rundt omkring i verden slipper dermed ut store mengder CO2.
Samtidig er avløpsvannet fra anleggene et problem. Det blir kalt for “brine” og det er vann med høy saltkonsentrasjon som samtidig inneholder kjemikalier. Langt det meste blir ledet tilbake i havet og det kan ødelegge det lokale havmiljøet.
– Det er aldri ikke et problem, sier Jiwoong Lee.
Mengden av vann som blir avsaltet i de store anleggene på verdensplan, forventes å stige. Derfor er det også forskere som jobber med å finne nye måter å gjenbruke avløpsvannet og mer klimavennlige måter å avsalte vann på.
For tross konsekvensene avsaltningsanleggene har på klima og miljø, har mennesker brukt for drikkevannet de genererer, som Jiwoong Lee understreker:
– Vann er essensielt.
Verdens Bedste Nyheder var invitert til Kenya av utenriksdepartementet
1,5 liter
