5. januar 2026
Den giftige røyken har nesten forsvunnet over verdens kirkegård for brukt elektronikk
En beryktet avfallsdynge i Ghana har lenge vært symbolet på baksiden av elektronikken vi kaster her hjemme. Nå blir gull og kobber fra din gamle telefon gjenbrukt uten flammer.
Agbogbloshie er en arbeidsplass for ca. 10 000 mennesker. Foto: Karoline Rahbek
Bilder av unge menn som brenner store tårn av sammenviklede ledninger. Hender fylt med arr, som erfarent leter etter kobber og andre metaller i glørene. Kullsorte røykskyer som konstant stiger opp fra en enorm avfallsplass hvor alt fra gamle TV-er, PC-er og mobiler til kjøleskap, mikrobølgeovner og airconditionanlegg danner små fjelltopper av organisert virvar.
Slik har medier i årevis fortalt historien om Agbogbloshie, og samtidig døpt stedet verdens kirkegård for elektronisk avfall. Agbogbloshie ligger sentralt i Ghanas hovedstad Accra og har i årtier vært et av verdens knutepunkter for handel med elektronikkavfall.
Det opprinnelige våtområdet utviklet seg til et av verdens giftigste steder. Den evige brenningen av ledninger og andre elektronikkdeler skilte ut kjemikalier og tungmetaller som skader både miljøet og arbeiderne, som led av alvorlige luftveissykdommer, nerveskader og kreft.
Da journalist Karoline Rahbek fra Verdens Bedste Nyheder Danmark dro til Agbogbloshie ble hun møtt av et helt annet syn. Røykskyene var borte, og hun hørte konstant banking fra arbeidere som nå utvinner metallene fra søppelet uten ild.
Hun møtte 42 år gamle Amahaman Dawuni. Han har jobbet på avfallsplassen siden 1997 med å ta bilmotorer fra hverandre. Han husker tydelig røyken. Men den gang visste de ikke at det var farlig, så det var ikke noe arbeiderne brydde seg om.
– Nå vet vi at det er mye bedre å ikke brenne, fortalte han.
Gull og kobber for milliarder
Elektronikkavfall eller e-avfall er den avfallsstrømmen i verden som vokser raskest, drevet at nåtidens fast tech-kultur hvor nye duppeditter blir skiftet ut nesten like fort som ting går av moten. Vi kjøper flere smarttelefoner, PC-er, blendere og air fryere enn noensinne. Samtidig blir produktenes levetid stadig kortere, og alt for få av dem blir samlet inn og gjenbrukt. I 2022 akkumulerte hele verden rundt 62 millioner tonn e-avfall, og mengden forventes å eksplodere til hele 82 millioner tonn allerede i 2030.
Befolkningen på det afrikanske kontinentet har også begynt å kjøpe langt mer elektronikk enn før, i takt med at både adgangen til elektrisitet og en middelklasse med høyere kjøpekraft vokser. I dag fører det til 2,5 millioner tonn e-avfall i året. I tillegg kommer den store mengden av brukte kjøleskap, vaskemaskiner og andre apparater som landene importerer fra resten av verden, som lokale selger videre på elektronikkmarkeder. I Ghana alene ankommer 150 000 tonn brukt elektronikk i året gjennom både lovlige og ulovlige kanaler, ifølge African Center for Economic Transformation.
Den brukte elektronikken inneholder verdifulle metaller som kobber, aluminium, jern, i tillegg til sølv, gull og det sjeldne metallet palladium – som kan selges videre til det internasjonale markedet. Her blir metallene gjenbrukt i nye elektriske produkter. I 2022 ble det på verdensbasis gjenbrukt metall fra e-avfall til en verdi av hele 28 milliarder dollar.
Kun 13 afrikanske land har lover som skal forbedre håndteringen av e-avfall. Ghana er et av dem.
Et paradigmeskifte for verdens raskeste type avfall
Det tunge arbeidet med å få metallene ut av gamle produkter blir også kalt urban gruvedrift. Ifølge Julie Nygaard Solvang, som har forsket på temaet over flere år ved Københavns Universitet, er det et uttrykk for et paradigmeskifte i utvinningen av verdifulle mineraler.
Gruvedrift trenger ikke lenger å foregå under jorden, fordi vi allerede har hentet opp metallene én gang. Samtidig rommer e-avfall mer gull per tonn enn tradisjonell gruvedrift. Men måten man får metallene manuelt tilbake på i den uformelle sektoren er ekstremt skadelig for både mennesker og miljø. Og den uformelle sektoren er stadig dyr og liten.
Den negative mediedekningen og internasjonale oppmerksomheten har ikke kun vært med på å dra ting i riktig retning, forteller Julie Nygaard Solvang. Hun har de siste tre årene forsket på de enorme utfordringene og mulighetene som oppstår når elektriske apparater blir kastet, reiser gjennom mange ledd og ofte ender opp i Ghana.
Til tross for flere initiativer fra landets regjering for å løse problemet fikk Ghana i 2021 nok av internasjonalt press og besluttet plutselig å rydde Agbogbloshie.
Avfallsplassen ga en livsnødvendig inntekt for tusenvis av mennesker uten andre jobbmuligheter. Derfor ble den uformelle håndteringen og handelen med e-avfall flyttet ut til mange nye mer eller mindre skjulte steder rundt omkring i Accra enda tettere på beboelse.
Da Ghanas nåværende president John Mahama tiltrådte den 7. januar i år fikk Agbogbloshie derfor lov til å gjenoppstå.
10 måneder senere er Karoline Rahbek fra Verdens Bedste Nyheder Danmark på plass på et oppsamlingssenter ved elektronikkplassen, og hun får ikke øye på en eneste røyksky.
– Jeg forteller deg, Karo! Det var alvorlig, veldig alvorlig, utbryter Seth Ofobi høyt og slår ut med armene når Rahbek spør hvordan himmelen pleide å se ut på samme sted.
– Det var røyk over alt, sier Set Ofobi, som er den daglige lederen av oppsamlingssenteret.
Agbogbloshie er en arbeidsplass for ca. 10 000 mennesker. Foto: Karoline Rahbek
Sender kabler tilbake ut i verden
Ghana vedtok i 2016 en lov som skulle få styr på de enorme mengdene e-avfall som strømmet inn i landet, og ikke minst de medfølgende miljøkonsekvensene. Samme år åpnet oppsamlingssenteret.
Målet var å skape et oppsamlingssted der arbeiderne på Agbogbloshie kan selge elektronikkdeler som ledninger, batterier og termoplast, slik at delene blir solgt videre og gjenbrukt i den formelle sektoren, der det er bedre styr på både miljø- og arbeidsforhold.
– På den måten er vi bindeleddet mellom den uformelle og den formelle sektoren. Vi kjøper kabler fra søppelselgere til en fast pris. Så blir ledningene sendt videre til et enda større senter i North Legon, der de brukbare delene igjen blir solgt videre ut i verden, forteller Ofobi og peker på en prisliste som henger på veggen i den store lagerhallen, der han og Rahbek sitter på plaststoler.
EUs rolle i Ghanas e-avfallsinnsats
EU har støttet Ghana gjennom prosjektet E-waste Management in Ghana: From Grave to Cradle (2018-2022). Prosjektet skulle hjelpe landet med å innføre sin nye lovgivning om e-avfall og skape sikrere og mer miljøvennlige måter å samle inn og gjenbruke ødelagte apparater på. EU bidro med finansiering, trening og rådgivning til både myndigheter og små virksomheter i sektoren. Som et resultat steg mengden innsamlet elektronikk til sikker gjenbruk fra 1623 tonn i 2021 til 2159 tonn i 2022. EU-kommisjonen i Accra vurderer at erfaringene viser potensiale for en mer sikker og bærekraftig e-avfallssektor i Ghana og skriver i en e-post:
– Selv om det fortsatt er store utfordringer i sektoren har prosjektet vist at e-avfallsområdet kan bidra meningsfullt til Ghanas bærekraftige utvikling, og skape sikrere og bedre jobber, når det er organisert og støttet opp på riktig måte.
Arbeidet har vært med på å skape et fundament for formelle systemer for e-avfall, som det nye senteret i Accra bygger videre på.
Den tyske havnebyen Hamburg er et viktig knutepunkt for europeisk og nordisk elektronikk, som blir sendt videre til Vest-Afrika og særlig Ghana. Derfor har Tyskland investert store mengder utviklingsmidler for å støtte Ghanas egen innsats for å løse utfordringene. Pengene har blant annet gått til overleveringssenteret.
Osman Ibrahim på 18 år (i midten) tjener penger til utdannelsen sin ved å ta fra hverandre gamle air condition-anlegg med kun håndkraft. Foto: Karoline Rahbek
Penger selv i små deler
Som noen av de første fikk arbeiderne på Agbogbloshie opplæring i hvordan man kan skille elektronikk på en forsvarlig måte uten å brenne den.
Seth Ofobis kollega Abdulai Issah viser Rahbek rundt på Agbogbloshie, der menn i alle aldre hamrer og banker på metallinnvoller fra verdens elektriske apparater. De fleste av arbeiderne her kommer fra landbruksområder i Tamale i det nordlige Ghana, der klimaendringene har gjort det vanskelig å tjene penger.
Amahaman Dawuni forteller at arbeidet har blitt bedre på flere måter. Tidligere var det mange elektronikkdeler som de måtte kaste, men i dag kan de selge alle delene, sier han.
Abdulai Issah tar en gammel transformer opp fra en enorm plastsekk fylt med flere av samme slag, men i ulike størrelser. De kommer fra gamle blendere og tekanner.
Han viser frem de forskjellige delene og demonstrerer at alle har en verdi, uansett om de består av kobber, aluminium eller jern. Abdulai Issah tar plastikkplaten fra en gammel PC-skjerm og ser på Rahbek.
– Hvis de kaster noe i dag, kaster de også penger. Denne kan de komme til oss på overleveringssenteret med og få penger for.
Litt lenger unna står en ung gruppe menn og banker på plater fra gamle air condition-anlegg for å utvinne delene av jern og aluminium. De kan nemlig selges. Osman Ibrahim (18) forteller Rahbek at han jobber på Agbogbloshie for å tjene penger for å kunne fortsette på studiet:
– Foreldrene mine hadde ikke penger til å betale på grunn av økonomiske problemer. Når jeg har tjent nok vil jeg tilbake til skolebenken. Det er min drøm. Jeg vil gjerne bli account manager, sier han til den konstant bankelyden av vennene som fortsatt jobber.
Ved siden av Ibrahim står tre yngre gutter bøyd over jorden. Raskt trekker de runde magneter fra gamle høyttalere over restene av metall og plastikk fra de mange apparatene som allerede er blitt skilt fra hverandre. Magnetene tiltrekker de siste små delene, som straks finner veien til plastposen de holder i sin andre hånd. Det er nemlig penger å tjene selv i små deler. De går også til å spare til utdanning, forteller Abdulai Issah.
På veien tilbake ser de en mann som tar skummet ut av gamle kjøleskap. Det blir snart til blomsterdekorasjoner, forteller han. Kreativiteten har ingen grenser her.
30 meter lenger nede holder en mann på med å skille en trotro (en lokal minibuss) fra hverandre med taktfaste slag med hammeren. Setene er allerede tatt ut av trotroen og står nå på vent i den stekende solen.
Et viktig skritt i riktig retning
Selv om himmelen er skyfri uten tegn til røyk over Agbogbloshie er oppgaven med å få håndteringen og handelen med e-avfallet fra den uformelle til den formelle sektoren ikke helt i mål. Rahbek spør Seth Ofobi om hva de største utfordringene er.
Mangel på penger er det korte svaret. De har nemlig ikke alltid midler nok til å kjøpe alle ledningene. Hvis det viktigste for en person er å tjene penger til neste måltid, selger man der pengene er, i den uformelle sektoren. Noen ganger tilbyr de de uformelle kjøperne en høyere pris. Ofobi opplever at mange søppelsamlere har forstått viktigheten av at elektronikken blir håndtert riktig, og kommer til senteret med ledninger og andre elektronikkdeler.
– Det er vi veldig takknemlige for. Vi har kjøpt over 600 tonn med kabler og ledninger siden vi begynte, og vi holder på enda, forteller Ofobi.
600 tonn høres kanskje ikke så mye ut hvis man ser på hele verdens enorme, globale fjell av e-avfall. Men for alle menneskene som før stod bøyd over brennende kabler på Agbogbloshie betyr det tusenvis av jobbdager uten giftig røyk i lungene.
For Ghana og potensielt andre land på kontinentet kan erfaringene fra overleveringssenteret bli et viktig skritt mot en mer sikker måte å håndtere e-avfall på, uten dyre, høyteknologiske anlegg, som kun få afrikanske land har råd til.
Rahbek spør Ofobi om hva han tror Agbogbloshie vil være om 10 år, hvis de lykkes med prosjektet.
– Et veldig lykkelig sted å bo! svarer han og fortsetter:
– Da vi begynte her brant de kabler døgnet rundt. Men nå tar de fleste i stedet kablene og selger dem til oss. Vi er selvfølgelig alle mennesker, og noen brenner fortsatt elektronikkdeler. Men det er få.
Lovgivning med store gråsoner
Den internasjonale handelen med e-avfall er omfattet av Baselkonvensjonen, en global avtale fra 1989. Denne avtalen skal forhindre rikere land fra å eksportere farlig avfall, blant annet e-avfall, til land med færre ressurser til å håndtere det. I prinsippet kan brukt elektronikk kun eksporteres hvis det fortsatt fungerer og ikke krever reparasjon. I praksis ender allikevel store mengder i en gråsone, der ødelagte apparater blir klassifisert som brukte og dermed lovlig kan sendes av sted. Ghana er ett av de afrikanske landene som har vedtatt nasjonal lovgivning som går lenger enn Baselkonvensjonen, og forsøker å regulere både import, innsamling og håndtering. Samtidig mener forskere at håndhevelsen blir utfordret av nettopp gråsonene i handelen med brukt elektronikk.
Artikkelen er støttet av EU-midler via Globalt Fokus under prosjektet “Towards an open, fair and sustainable EU”. Selv om artiklene er støttet av EU, er de et uavhengig redaksjonelt produkt av Verdens Bedste Nyheder Danmark. Artikkelen gjenspeiler derfor ikke nødvendigvis synspunktene til EU.
