Et hav av håp: Seiler kysten ren for plast

Rydder for hånd- én øy om gangen

Med tusenvis av søkere fra hele verden, blir frivillige håndplukket for en minimumsperiode på tre måneder for å plukke søppel. Det vil si, som frivillig Ingrid Backer forklarer, en fysisk krevende jobb som for det meste går ut på å grave i tang og tare, klatre i berg, og plukke søppel i avsides naturområder. Og det de finner på sin vei, er mye forskjellig.

“Vi finner skjeletter omringet av tau, og møter på dyr som sau som sitter fast i tau. Vi ser hvordan forsøpling direkte er et stort problem for artene og naturen i områdene,” forteller Backer.

Alt arbeid registreres gjennom det offentlige kartsystemet Rent Hav, både for forskning og for å holde oversikt over områder. Denne måten å holde oversikt på viser for eksempel at det er flere steder langs kysten der det år etter år fylles opp med søppel.

I sør finner man mer søppel fra privat forbruk, mens det i nord er nett, tau og garn fra fiskerivirksomhet som er problemet. Noe av søppelet kommer med strømninger fra Atlanteren, men det meste er fra Norge. En grundig analyse fra Mepex AS viser at 77% er fra norske kilder. 

En del av en større løsning

Plastforurensning er et globalt problem. FN advarer om at mengden plast i havet kan tredobles innen 2040 dersom ikke drastiske tiltak blir iverksatt. 

Liv under vann, FNs bærekraftsmål 14, handler om nettopp dette: å beskytte marine økosystemer og redusere forurensing. 

ITSB viser at konkrete og lokale tiltak er en del av en global løsning. Med et økt samarbeid på tvers av sektorer med myndigheter, næringsliv og frivillige organisasjoner kan konkrete endringer skje. 

Foreløpig opererer og fokuserer ITSB på kystlinjen langs Norge, Sverige, Island, Skottland, Danmark og Nederland. De rydder en strekning som tilsvarer omtrent 10 prosent av verdens kystlinje.

De har likevel store ambisjoner, der en visjon er å utvide til Canada og Grønland. 

“Hadde vi hatt ressurser til å ta imot alle de tusenvis av søkerne hvert år, så ville vi klart å rydde hele planeten,” påpeker Rolf-Ørjan Høgset, sjef og grunnlegger av organisasjonen.

Forsøpler betaler

ITSB mottar støtte fra både privatpersoner, dedikerte private fond som Handelens Miljøfond, og selskaper fra oppdrett og fiskenæringen. De sistnevnte bidrar selv til store deler av forsøplingen. 

At sjømatnæringen betaler for at andre skal rydde opp i deres forsøpling, kan virke paradoksalt. Likevel er Høgset tydelig på at grønnvasking ikke er tilfellet her.

“Hadde de betalt oss for å si noe fint, så ville det vært grønnvasking. Men de betaler oss for å plukke opp det de forsøpler. Dette henger sammen med et naturlig ansvar,” forklarer Høgset, og viser til prinsippet om at “Forurenser betaler”. 

Høgset fortsetter med å understreke viktigheten av at man betaler for sine egne miljøkostnader. Dette refereres til som Corporate Social Responsibility som handler om virksomheters samfunns-og miljøansvar, og om å kompensere for sin egen miljøpåvirkning, og næringslivet pålegges stadig større krav om dette.

“Og hadde alle betalt for sin negative miljøpåvirkning, ville vi kanskje gått i null,” mener Høgset, og påpeker at det ikke er mulig å tjene penger på å rydde søppel, men at man trenger penger for å dekke kostnadene.

Høgset etterlyser større engasjement fra myndigheter og politisk hold. Eksempelvis betaler ITSB mange ganger mer i skatt og avgifter, enn det de mottar i statlig støtte for arbeidet de gjør med å rydde opp våres kyst. Mindre enn 3% av ITSBs kostnader er dekket av statlige midler.

Staten bidrar… i utlandet

På den ene siden har vi problemet: søppel forurenser og ødelegger liv og økosystemer. På den andre siden har vi en løsning: organisasjoner som plukker opp.

Men i det matematiske spørsmålet om finansiering, som er nødvendig for å drive løsningen, er det ikke like enkelt. For finansieringen er vanskelig å skaffe. 

“Norge bruker hundrevis av millioner på plasttiltak i andre deler av verden, men nesten ingenting i Norge. Hvorfor?” spør Høgset. 

Han synes det er merkelig at Norge bistår med økonomisk støtte til andre deler av verden uten å gjøre noe med sine egne problemer. 

“Hvis man måler mengden plast i kilo, så er den høy i Norge. Dette er i forbindelse med fiskenæringen” forklarer Høgset.

Ironisk sett, så er fiskenæringen den som er mest avhengig av et rent og bærekraftig hav uten plast og forurensning,  for å kunne overleve på lang sikt.

Håp om bord

Men det er håp.

På de seilende arbeidsplassene – som også er hjemmene deres – deler de unge frivillige mer enn bare lugarer og plastsekker. De deler verdier, erfaringer og håp.

“Det å være med andre fra ulike steder, men som har felles verdier og jobber for det samme, er veldig verdifullt og drivende,” sier Ingrid Backer.

Dedikasjonen er tydelig. De er ikke der for penger, men for erfaring, mening og kunnskap. Det tiltrekker seg engasjerte mennesker med én felles drivkraft: et renere hav.

Møtene med mennesker fra hele verden gjør at Backer ikke føler seg alene i klimaengasjementet.

“Man føler at man er en del av en handling. Og det er absolutt motiverende – og håpefullt,” forklarer hun.

Både Backer og Høgset peker på at dette er mer enn søppelrydding. Mange av de frivillige kommer for å lære om klima og miljø, og som Høgset sier: for å finne et formål og mening.

Gjennom bratte læringskurver og konkret arbeid tett på naturen, ser de unge sammenhenger de ikke har sett før. De bygger relasjoner, utvider horisonter og reiser hjem med ny innsikt.

De drar hjem til venner og familie med engasjement og kunnskap som sprer seg videre i verden. Det skaper ringvirkninger. Og det har effekt.

En bølge av endring 

“Selv om tiltaket ikke er løsningen alene, så er det en del av løsningen,” forklarer Ingrid Backer, og fortsetter:

“Det en del av løsningen da vi ser direkte at det hjelper å fjerne oljekanner før det lekker ut i havet eller fjerner piggtrådballer før dyr setter seg fast.”

Og kanskje er det nettopp det verden trenger mest: konkrete handlinger og mennesker som velger å gjøre en forskjell.

For selv om plastproblemet er stort, viser ITSB at løsningen finnes – én øy, én sekk og én bølge av frivillighet om gangen.