27. oktober 2025
Strengt vernede havområder virker: Satellitter fanger opp ulovlig fiske
I lang tid har forskere ikke helt trodd på at vernede havområder faktisk beskytter havet. Men nå viser ny satellittovervåkning at fiskeforbud virker.
Bikar-atollen i Stillehavet er nå en del av Marshalløyenes første nasjonale havreservat, som beskytter 48 000 kvadratkilometer hav. Foto: Rebekah Blocker / Unsplash
Hver eneste dag fanger fiskere verden over omkring en kvart million tonn fisk opp fra bølgene.
Det betyr at fiskeri er en av de største årsakene til at livet under vann er sterkt presset. Hver tredje fiskede art er overfisket.
En av de viktigste måtene vi beskytter havets økosystemer på er såkalte MPA-er – marine protected areas – altså vernede havområder. MPA-ene fungerer på samme måte som fredede regnskogsområder, hvor naturen får fred fra båter og fiskenett, slik at den kan leve på sine egne premisser og at fiskebestandene kan vokse i fred.
I hvert fall i teorien.
– I virkeligheten blir de anklaget for å beskytte naturen kun på papiret, forklarer Jennifer Raynor, som er forsker i forvaltning av naturressurser ved University of Madison-Wisconsin i USA og ekspert på bærekraftig fiskeripolitikk. Hun sitter også i styret i NGO-en Global Fishing Watch, som jobber for å sikre transparens i den globale fiskeriindustrien.
– De blir ofte kalt papirparker.
Hun forklarer at i to tredjedeler av MPA-ene er fiskeri faktisk fortsatt tillatt. Og i den tredjedelen som forbyr fiskeri, er det svært vanskelig å håndheve.
– Fiskebåter kan egentlig bare seile inn og overtrede disse meget strenge forbudene, sier Jennifer Raynor.
Omkring hver femte fisk i verden blir fanget ulovlig – ikke nødvendigvis fra MPA-er, men totalt sett. Derfor regner mange eksperter og politikere med at områdene også blir invadert av ulovlige fiskere, men Jennifer Raynor understreker at man faktisk ikke visste om det var slik.
Dette har hun derfor nylig undersøkt sammen med en rekke forskerkollegaer.
De brukte en ny metode for å spore opp de globale fiskeflåtene, hvor de kunne følge båtene med satellitter, selv når kapteinene slår av de lovpliktige GPS-senderne som de skal ha ombord. I alt har de undersøkt nesten åtte milliarder kvadratkilometer av de strengt vernede havområdene med de offentlige GPS-dataene – og de har særlig nærstudert 700 000 kvadratkilometer med satellitter, hvor de kan finne og registrere alle båter over 15 meter.
Og resultatet var overraskende.
– Vi kan se at de stedene som forbyr industrifiskeri, skjer ulovlig fiskeri overraskende sjeldent, forklarer Jennifer Raynor.
Faktisk var det kun en niendedel så mange fiskebåter i de strengt vernede områdene som utenfor.
Satellittovervåkingen kan også brukes av myndigheter og forskere for å sikre flere vernede områder mot ulovlige fiskeflåter i fremtiden. Nå er havet ikke for stort til å overvåke lenger.
– Vi mener at det er en stor seier for naturbevaring, sier hun.
Vi presser havet
Og det har vi stort behov for.
Verdenshavene er nemlig under enormt press.
Livet under vann er plaget av blant annet store og voksende mengder menneskeskapt forurensning, stigende havtemperaturer og forsuring, fra klimaforandringer, støy fra lasteskip, “døde soner” med oksygenmangel – og industrielt fiske, som er en enorm pressfaktor.
– Industrielt fiskeri har en enorm påvirkning på havets økosystemer, sier Jennifer Raynor.
Hvert år drar fiskere nesten inn 100 millioner tonn fisk og andre marine dyr i nettet. I ren vekt er det i samme størrelsesorden som verdens samlede kjøttproduksjon av kyr, okser, sauser og geiter. Og det er en mengde vi har trukket inn hvert år de siste tre tiårene – og en femdobling av fangsten siden 1950-tallet.
●FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) har nettopp oppdatert sine tall: 35,5 prosent av artene er overfisket.
●Omkring 60 prosent av all fiskevirksomhet blir industrielt fisket av store fiskebåter. Noen av skipene kan være på havs i månedsvis, eller også årevis, hvis de har mulighet til å løpende levere fangst til besøkende kjølefraktskip.
●Nesten 10 prosent av både dyr- og plantearter i havet, som er blitt undersøkt, er i risiko for å utryddes.
●Hvert år havner mellom 5 og 12 millioner tonn plast i havet.
●I tillegg kommer omkring 100 millioner tonn oppdrettsfisk.
Hvor mye av havet er vernet?
Omkring 9,9 prosent av verdenshavene er offisielt vernet. Likevel er det fortsatt inngripen i områdene som på papiret er vernede. I Norge fins det for eksempel mange unntak som tillater fiske og annen aktivitet i vernede områder, og Havforskningsinstituttet og SALT konkluderte i en rapport tidligere i år med at det er behov for å skjerpe inn forbud og håndheving av vernet for at de vernede områdene skal fungere.
Så er det strengt vernede områder, hvor fiskeri er forbudt. Det gjelder for en tredjedel av de 9,9 prosent vernede områdene – i alt 3,2 prosent av havet.
Men på slutten av 2022 besluttet verden på årets store biodiversitetskonferanse at verdens natur skal vernes bedre, deriblant verdenshavene. Et av de store målene er det såkalte 30 x 30-målet: Å utpeke 30 prosent av både land- og havområder som vernede områder innen 2030.
– Verdens land arbeider altså for å opprette flere MPA-er for å nå 30 by 30-målet. Men det er en stor bekymring for at man rett og slett ikke kan håndheve disse vernede områdene, og spesielt ikke hvis det raskt kommer flere og flere, forklarer Jennifer Raynor.
– Og hvis man ikke kan sikre at beskyttelsen virker, er det en reell risiko for at vi taper pusten og ikke når de globale målene for å bevare naturen.
Derfor håper hun og hennes forskerkollegaer at den nye metoden deres for satellittovervåkning kan være med på å fjerne tvilen om at de strengt vernede områdene i det hele tatt virker.
Fiskebåter har kunnet seile inn i vernede havområder uten å bli oppdaget, men med den nye satellittovervåkningen skal det være fortid. Foto: Duy Thanh Nguyen / Unsplash.
Fiskere skjuler seg
Hvorfor er det behov for å undersøke områdene med satellitter?
Det har lenge vært en forventning om og en frykt for at store fiskeskip ikke overholdt reglene for de strengt vernede MPA-ene, spesielt fordi de områdene faktisk kan være ekstra ettertraktede å fiske i. Det er nettopp her fiskebestandene kan få ro til å vokse seg store, så det er potensial for ekstra store fangster, hvis fiskerne er forberedt på å bryte forbudene. Og det finnes eksempler på dette, for eksempel en sak fra 2017, der en stor fiskebåt ble tatt av den ecuadorianske marinen dypt inne i et strengt vernet havområde på Galápagosøyene. Om bord fant de blant annet mer enn 6600 døde haier, inkludert flere fredede arter.
Problemet med å overvåke havet er at det er kjempestort. Det kan ta dage- eller ukesvis å seile et inspeksjonsskip ut til vernede områder, som kan være hundretusenvis kvadratkilometer stort.
Derfor bruker myndighetene normalt det såkalte AIS-systemet til å spore skip. Det er GPS-sendere, som er på alle slags skip, og med et par sekunders mellomrom sender et offentlig signal ut, så skipene unngår å kollidere. Men man kan ikke bruke AIS-sendere til å sikre at MPA-ene ikke blir invadert av fiskebåter, ettersom samvittighetsløse kapteiner kan slå dem av når de seiler over linjene på kartet.
Faktisk viser forskning at omkring 75 prosent av den globale industrifiskerflåten ikke kan ses med offentlig data fra AIS-senderne.
Flaggermussatelitter
Jennifer Raynor understreker at det ikke betyr at tre av fire skip ulovlig fisker i vernede MPA-er.
– Det er mange ansvarlige fiskere, og folk må ikke se for seg en gruppe outlaws som gjør som det passer dem. I mange områder er det sterke kulturelle normer for naturbevaring og bærekraftig fiskeri, sier hun.
Men det er ikke alle steder. Jennifer Raynor og hennes forskerkollegaer har derfor brukt masse data fra europeiske satellitter som har en spesiell type radar, som blir kalt for SAR – synthetic aperture radar.
Denne typen radar fungerer nærmest som en slags ekkolokasjon, som vi kjenner fra flaggermus.
Satellitten sender et radarsignal mot havet og måler hvordan radaren blir reflektert tilbake og kan på den måten identifisere gjenstander på havet. Fiskebåtene kan altså ikke skjule seg ved å slå av sine egne AIS-sendere.
Forskerne har deretter analysert alle radardataene med kunstig intelligens, som de har trent til å se forskjell på for eksempel et rev, en brygge eller en båt. De har også trent analyseverktøyene sine til å se forskjell på for eksempel et fraktskip og en fiskebåt ut fra for eksempel seilmønstre, lokasjon og området de seiler i.
Forskerne kunne da se hvordan det ble fisket i vernede områder. Andre forskere har vist at det fiskes i stor skala i de vernede områdene der fiske fortsatt er tillatt, men Jennifer Raynors team har vist at de strengt vernede MPA-ene er mye mer fri for fiskefartøy.
– Så vi kan se at det er en masse papirparker, altså de stedene hvor fiskeri fortsatt er tillatt. Det er jo faktisk falske parker, som man kaller vernede områder, men ikke juridisk beskytter mot fiskeri. Men det er mer interessant å se på områdene hvor vi faktisk forbyr fiskeri, sier hun.
– Og i de områdene følger de fleste altså reglene, sier Jennifer Raynor.
●Haifiskerne fikk både fengselsstraffer og store bøter.
I Costa Rica er flere havområder blitt vernet, og de viser hvordan overvåkning kan hjelpe havet med biodiversiteten. Foto: Vincent Branciforti / Unsplash.
På vei mot bedre fiskeri
Faktisk blir satellittovervåkning allerede brukt både ved Galápagosøyene og ved vernede havområder ved Costa Rica, hvor myndighetene har opplevd en stor reduksjon i ulovlig fiskeri.
Nå håper hun og hennes kollegaer at flere fiskerimyndigheter vil begynne å bruke SAR til å kontrollere fiskerne.
Systemet er nemlig relativt billig, og i fremtiden regner Jennifer Raynor med at det kan overvåke havet i nesten realtid. Akkurat nå kan man hovedsakelig bruke det til å identifisere fiskerihotspots, hvor man så kan sende inspeksjonsfartøyer ut.
Jennifer Raynor forklarer at SAR ikke kan være det eneste verktøyet. Fiskeri er en sektor som får inn mange milliarder dollar i land hvert år, og ulovlig fiskeri er utbredt. Derfor er det fortsatt store økonomiske insentiv for noen til å seile inn i vernede områder for å få mer fisk i nettet. Derfor er det et slags våpenkappløp mellom kriminelle fiskere på den ene siden og myndigheter, forskere og frivillige organisasjoner på den andre, for å finne metoder for å unngå å bli oppdaget og for å beskytte havet.
– Kanskje vil fiskere begynne å forlate områder hvor satellittene flyr over, sier Jennifer Raynor.
– Vi kunne se at mange begynte å slå av AIS-sendere, eller manipulere dem, slik at de viser andre lokasjoner, etter at det kom frem at offentligheten kunne spore dem.
Derfor skal det også andre verktøy for overvåking til, sier hun, slik at de ulike sporingssystemene kan legges oppå hverandre for å danne et finmasket nettverk.
Hun er likevel mer håpefull etter forskningen sin, som slår fast at strengt vernede områder virker.
– Det er en større og større politisk vilje til å beskytte havet, og teknologien gir oss bedre og bedre måter til å håndheve den beskyttelsen. Og jeg er optimistisk om at de politiske og tekniske fremskrittene som vi ser nå, kan gjøre fiskeriet mer bærekraftig.
