Massive fremskritt på få tiår

I løpet av en enkel generasjons levetid er levestandarden blitt merkbart forbedret for flere millioner mennesker. Den ekstreme fattigdommen er redusert, og levealderen stiger på verdensbasis. Det er mindre sult, og flere barn får begynne på skolen.

Siden 1990 har flere enn en milliard mennesker blitt løftet ut av ekstrem fattigdom. Men vi er ikke i mål med kampen mot fattigdom, for nesten halvparten av verdens befolkningen lever fortsatt under 5,5 dollar om dagen- selv om denne andelen også er redusert. Særlig blir det færre av de aller fattigste. For 30 år siden levde hver tredje person i ekstrem fattigdom. I dag er dette redusert til mindre enn hver tiende.

I løpet av den siste genererasjons levetid har det skjedd enorme fremskritt innen helse.  Fremskritt på vaksinefronten, bedre hygiene og renere drikkevann har gjort at barnedødeligheten raser ned. Hver eneste dag overlever 19.000 flere barn under fem år sammenlignet med i 1990. Innsatsen som er lagt ned for å bekjempe de store sykdommene som malaria, tuberkulose og HIV/AIDS har reddet mange millioner liv de siste tiårene.

Når det kommer til skolegang og utdannelse er det også fremgang. Andelen barn som ikke fullfører skolen er halvert. Det betyr at ni av ti barn i skolealder verden over fullfører i dag grunnskolen. Samtidig kommer flere og flere barn og unge seg videre til neste trinn i utdannelsen. I 1990 kunne bare én av fire personer over 15 år lese og skrive. I dag er tallet én av seks.

Det store «men»

Det finnes fortsatt store utfordringer knyttet til fattigdom, helse, levestandard og utdannelse, men verden beveger seg i riktig retning. Klodens største utfordring nå er klimakrisen. Måten vi lever på er fortsatt lite bærekraftig og mengden av CO2 i atmosfæren fortsetter å stige. Det skulle altså en verdensomspennende pandemi til for å senke de globale drivhusgassutslippene.

Dette betyr at det blir mindre og mindre sannsynlig at vi kan nå Parisavtalens mål om å begrense temperaturstigningen til under 2 grader frem mot 2100, og helst 1,5 grad. Samtidig har den globale klimainnsatsen de siste tiårene ført til at risikoen for at temperaturstigningen blir ekstremt høy – 4-5 grader eller høyere – blitt betydelig mindre.

Målet om 1,5 grader er nok uoppnåelig, mener Zeke Hausfather, som er direktør for klima og energi i organisasjonen The Breakthrough Institute, klimaforsker i NGO’en Berkely Earth, og ekspert på klimamodeller.

«Jeg er pessimistisk rundt sjansene for å nå de mest ambisiøse klimamålene,» sier han. «Men jeg har håp om at vi kan komme tett på 2 graders oppvarming- og nærmere bestemt mellom 2 og 2,5 grader med den teknologien vi har i dag».

På vei mot 3 grader

Det er utrolig vanskelig å si presist hvor voldsom den globale oppvarmingen egentlig blir, og hvor mye temperaturen faktisk kommer til å stige. Når vi snakker om klimaforandringer snakker vi nemlig om tre sammenhengende usikkerhetsmoment: mengden av drivhusgass i atmosfæren, klimafølsomhet, og karbonkretsløpet. Det er kun en av disse menneskeheten har kontroll over; nemlig hvor mange drivhusgasser vi slipper ut. De skal ned på null før den globale oppvarmingen stopper. Der har vi et langt stykke igjen å gå.

Sammen med 24 forskerkolleger fra universiteter og organisasjoner verden over har Zeke Hausfather nettopp vært med å offentligjøre en stor forskningsartikkel, hvor de over en periode på fire år har prøvd å kartlegge klimafølsomhet. Den nye forskningen innsnevrer spennet for temperaturstigningen til slutten av århundret, og selv om man som sagt ikke kan sette to streker under svaret når det kommer til den globale oppvarmingen, så ser det ikke særlig bra ut per nå.

«Akkurat nå er vi på vei mot 3 graders oppvarming,» sier Zeke Hausfather.

Han understreker at det er et svært grovt estimat. Den nye forskningen peker på et sannsynlig spenn mellom 2,6 og 3,9 grader, og kan ikke utelukke at det blir varmere enn det selv om risikoen for det ikke er stor. Men en temperaturstigning på rundt 3 grader er ikke bare ille. Det er katastrofalt.

«Ingen ønsker seg 3 graders oppvarming,» sier Zeke Hausfather.

Dette resultatet følger av klimapolitikken og lovene som nå er vedtatt. Endrer man retningslinjene, endrer man temperaturen. Derfor mener han at vi kan havne nærmere 2,5 eller kanskje til og med 2 grader. Men det kommer ikke av seg selv. Det vil kreve omfattende grønn transformasjon og politisk viljestyrke.

Parisavtalens mål om 1,5 grader oppvarming tror han personlig ikke er mulig å nå lenger.

«Hvis vi hadde startet å redusere utslippene våre for 20 år siden, ville det vært mulig å nå 1,5 grader. Men det gjorde vi ikke. Vi ventet 20 år, mens utslippene fortsatte å stige».

Den store suksesshistorien

Selv om vi nå fører en kurs mot 3 graders global oppvarming så er den grønne omstillingen ikke forgjeves.

«Den største suksesshistorien det siste tiåret har helt klart vært fornybar energi. Sol- og vindkraft har her vært de største drivkreftene for dekarboriseringen,» sier Zeke Hausfather.

Det betyr at risikoen for at vi ender i de verste klimascenariene blir mindre og mindre.

Han forklarer at vi er på vei mot en verden hvor veksten i drivhusgassutslippene øker svært langsomt, eller til og med flater ut. I 2019 var det ingen økning i utslipp av drivhusgasser relatert til energi, men det forholdt seg på samme nivå som i 2018. Derimot var utslippene i 2018 rekordhøye.

«Det er fortsatt en lang vei å gå hvis vi skal begrense oppvarmingen, eller i det hele tatt håpe på å nå Parisavtalen,» sier Zeke Hausfather, og understreker at den eneste måten å stoppe oppvarmingen på er å få utslippene ned på null.

«Men samtidig er vi heller ikke på samme stadiet som for ti år siden, da Kina bygde et nytt kullkraftverk hver tredje dag».

Grønn strøm vokser voldsomt

Kullforbruket toppet seg i 2014 med bare små endringer de påfølgende årene, inntil i fjor da det plutselig raste kraftig på verdensbasis. De siste par årene har kullkraft gått merkbart ned i Europa og USA. Samtidig går det nå raskere å sette opp grønn strømproduksjon. I 2012 ble det for første gang bygget flere bærekraftige energikilder enn fossil strømproduksjon, og siden da har nyoppført strømproduksjon i større og større grad vært betegnet som grønn, med unntak av et eneste år.

Prisene på fornybar energi raser nedover. Mellom 2010 og 2019 falt de globale prisene på solenergi med 82 prosent, og 39 prosent for landbasert vindkraft. Dette viser tall fra IRENA, det internasjonale byrået for fornybar energi. Mer enn halvparten av den nye fornybare strømproduksjonen i 2019 var billigere enn de billigste nye kullkraftverkene.

Samtidig undervurderes ofte den fremtidige veksten av fornybar energi. IEA, det internasjonale byrået for energi, har eksempelvis konsekvent undervurdert kapasitetsveksten for solenergi. I 2006 estimerte IEA at den totale kapasiteten på solenergi i 2015 ville være 2 GW. I 2010 ble antagelsen hevet til 8 GW i 2015, i 2012 fikk den et enormt løft opp til 25 GW, og i 2014 var prognosen på totalt 35 GW solenergi i 2015. Men det endelige resultatet i 2015 endte faktisk på 56 GW, i henhold til IEAs egne tall.

Det går for langsomt

Strømproduksjonen vår er en lavt hengende frukt i den grønne overgangen. Det vanskelige vil bli å kutte klimagassutslipp fra industri, transport, jordbruk og byggebransjen. Her har vi bare så vidt begynt å endre måten vi organiserer samfunnet på. Selv om kjøttalternativer, elektriske ferger, syntetisk drivstoff, karbonfritt stål, bioplast, fleksible energisystemer og tusen andre løsninger er på vei, går det ikke raskt nok.

«Ser man på den nåværende statusen for kampen mot klimaendringene så taper vi med ganske god margin. Det er mer utslipp enn før, så vi har bare så vidt begynt å bevege oss i riktig retning,» sier klimaforskeren Ben Abbott.

Han forsker på karbonkretsløp med fokus på hydrologi, rettere sagt vannsystemer, og permafrost ved Brigham Young University i Utah.

Samtidig tenker han også over måten vi snakker om og analyserer klimaendringene. Og akkurat nå er det ikke feil å si at vi taper den kampen.

«Men det er kun et pessimistisk syn på klimaet,» sier Ben Abbott. I virkeligheten er nok bildet mer variert, mener han. Han peker på at innsatsen mot klimaendringene har akselerert siden Parisavtalen.

«Selv om det er en tydelig internasjonal svikt i forhold til å implementere solide og bindende reduksjonsmål, så har vi sett en enorm teknologiutvikling,» sier han. «Det er flere og flere virksomheter som trekker investeringer ut av fossile brennstoff, og organisasjoner og regjeringer begynner nå å vende ryggen til fossile brennstoff».

Han peker dessuten på at jo hurtigere den grønne omstillingen skjer, jo mer faller verdien av den globale fossile brensel industrien. Mer ambisiøse klimamål, høyere priser på CO2-utslipp og billigere grønn teknologi trer nå frem og uthuler den ikke-bærekraftige økonomien. Dette har gjort det mindre verdt å hale ut «sort» drivstoff fra bakken. Som en følge av dette spres oppmerksomheten og viten rundt klimaet seg som ringer i vannet.

«Det har skjedd en merkbar økning i bevisstheten om klimaendringene og viljen til å gjøre noe,» sier han.

Samtidig skjer det masse som ikke er drevet av ideologi, men av økonomi, eller bekymring for forurensing og folkehelsen.

«Jeg bor i Utah, en ekstremt konservativ stat, og her kommer det bare flere og flere elbiler samtidig som delstatsregjeringen planlegger å investere i ladestasjoner over hele staten».

Det finnes en vei fremover

«Selv om vi muligens står ved foten av en reell omstilling, vet vi det ikke helt sikkert enda. Men vi må ikke bli apatiske,» sier Ben Abbott.

«Det er lett for folk å ta et ekstremt synspunkt: Enten er det ingenting vi egentlig kan gjøre fordi oppgaven er for stor. Eller så tenker man at overgangen kommer av seg selv, så man slipper å gjøre noe for å presse på. Men midt mellom disse to synspunktene kan man si at det faktisk finnes en vei fremover. Vi har verktøyene vi trenger – men det krever vedvarende handling og vedvarende politisk organisering for å få det til».

Han forklarer at han i USA ofte hører klimafornektere si at klimakrisen ikke er menneskeskapt, men at den globale oppvarmingen skyldes noe annet, som solen, eller vulkaner, eller jordens helning. Før ble han provosert av dette og ville oppfordre dem til å ta ansvar. Men det fikk han også til å tenke over at nettopp fordi klimakrisen er menneskeskapt, er det innenfor vår makt å endre den.

«Hvis det var solen som hadde skyld i den globale oppvarmingen, så hadde det ikke vært noe vi kunne gjøre. Men klimakrisen er ikke et problem som er utenfor vår kontroll. Det er noe vi kan gjøre noe med,» sier Ben Abbott.

Han understreker at det absolutt ikke er sikkert at vi løser klimakrisen. Men vi har og kjenner til de teknologiske, samfunnsmessige og politiske verktøyene vi må ta i bruk.

«Så det er mulig å få det til».