Antilope fra istiden var nær med å dø ut: Nå er den ikke lengre truet

Da de store elefantlignende mammutene og de fryktinngytende sabeltigrene streifet rundt på jorden i istiden, levde de side om side med et storsnutet dyr: saigaantilopen. Det er 10 000 år siden mammuten og sabeltigeren forsvant, men til gjengjeld finnes saigaen fremdeles i dag.  

– Saigaantilopen er en seiglivet art, forteller miljøfaglig direktør i WWF Verdens naturfond, Mette Boye.

– Den har levd side om side med de andre store dyrene som mammuter og sabeltigre, men de er utdødd mens saigaantilopen på en eller annen vill måte faktisk har overlevd. Det sier noe om hvilke dyr vi har å gjøre med her – det er en hardfør art. 

Men det er bare nesten at saigantilopen fremdeles er her den dag i dag. For på tross av antilopens hardbarka natur, har arten vært nær å dø ut. 

I 2003 hadde antallet saigaer falt til 21 000 i det sentralasiatiske landet Kasakhstan, hvor størstedelen av dyrene befinner seg, men etter et stort arbeid både nasjonalt og internasjonalt for å redde dyrene fra å bli utryddet, har utviklingen snudd. I dag er antallet 1,3 millioner. Det betyr at saigaantilopen er gått fra å være «kritisk truet» på den internasjonale rødlisten til i dag å kun være «nært truet». 

Arbeidet for saigaens overlevelse er med andre ord en suksesshistorie.

Menneskene har truet antilopen 

For å forstå hvorfor den ellers seiglivede saigaantilopen var nær ved å bli utryddet, må vi innom et vendepunkt i verdenshistorien: Sovjetunionens fall i 1991. Saigaen lever nemlig i Sentral-Asia, i land som Russland og Kasakhstan som er tidligere sovjetiske stater. 

– Etter Sovjetunionens fall var det en massiv tilbakegang, blant annet fordi det var en voldsom stigning i krypskyting. Både kjøttet og hornene, som ble brukt til naturmedisin, var meget ettertraktet. Etter Sovjetunionens fall ble leveområdene deres samtidig delt opp, slik at de ikke hadde mulighet til å bevege seg like fritt som før, sier Boye og utdyper:

– Menneskene bosatte seg og så kom det infrastruktur. Naturen ble skjøvet tilbake i de områdene hvor antilopen og mange andre dyr var. Så de fikk mindre fri natur. 

Men det er ikke kun fordi menneskene har skutt antilopene og bygget hus, gjerder og veier på leveområdene deres at antilopen har vært nær å dø ut.

– En annen viktig årsak er klimaendringer. Klimaet endrer seg på de sentralasiatiske steppene hvor antilopen lever. Det er mer tørt der det tidligere var vannhull. For antilopene blir det dermed vanskeligere å finne vann. Klimaendringer har både vært og er fortsatt en trussel mot antilopene, forteller Boye. 

Kombinasjonen av de forskjellige truslene betød at bestanden av saigaantiloper på verdensbasis gikk kraftig tilbake. Men nå har utviklingen altså snudd, og i Kasakhstan hvor den største andelen av antilopene bor, har antallet antilopene steget 1.100 prosent mellom 2015 og 2022 

Lov mot krypskyting og nye vannhull 

Det er et stort internasjonalt arbeid som ligger bak saigaantilopens overlevelse. 

– Det har vært et langvarig arbeid. Det er sjelden en quick fix. De to siste tiårene har regjeringer, særlig med Kasakhstan i spissen, jobbet med forskningsorganisasjoner og naturorganisasjoner, blant annet WWF, sier Boye.

Arbeidet førte til en internasjonal handlingsplan, som ifølge Boye blant annet har hatt fokus på å håndheve lovene som allerede fantes om krypskyting, å beskytte naturområder og støtte lokalsamfunnene med opplysning og utdannelse om dyrene.

WWFs rolle har vært å reetablere vannhull, forteller Boye.

– Det er viktig også sett i lyset av klimaendringene som påvirker området. Uten vannhull kan ikke de små antilopekalvene overleve, og heller ikke de voksne, sier hun.

Når det blir laget nye vannhull til saigaen kommer det hele økosystemet til gode – men saigaantilopen er også viktig i seg selv, for naturen og dyrelivet i området. 

– Det er en art som med naturøyne er helt avgjørende. Den er med og beiter på noen områder som har bruk for nettopp denne funksjonen. Den er helt sentral for økosystemet. Og så har den en betydning for de menneskene som bor i området. Det er en ernæringskilde historisk sett, så det at den var nær å dø ut er også et problem for lokalbefolkningen, sier Boye. 

Det er mange arter å redde

Selv om det har gått fremover for saigaantilopen er den fremdeles klassifisert som nært utrydningstruet – for utviklingen kan raskt snu igjen. 

– Det er en positiv fremgang, men vi må fortsette å beskytte arten. Klimaforandringer og endringer i lovgivningen kan selvfølgelig true antilopen, så det krever et vedvarende fokus,  sier Boye.

Samtidig står verden i en biomangfoldskrise. I 2022 utga WWF en rapport som slo fast at populasjonen av verdens mange arter er falt med 69 prosent siden 1970.

– Arter dør hele tiden, og vi rekker ikke snu utviklingen. Det store problemet er at naturen er presset på så mange forskjellige måter. Når en art dør ut kommer den jo ikke tilbake, sier Boye. 

Hun understreker at man kan lære av den store innsatsen for å redde saigaantilopen. 

– Det er en meget håpefull historie som kan inspirere til å redde andre arter som er truet. Det er mye å ta fatt på i andre deler av verden.