10. mars 2026
Antilopen som var utdødd i naturen er tilbake igjen på Tsjads sletter
Etter flere tiår med avlsarbeid, lever antilopene med de sabelformede hornene igjen fritt i Tsjad.
Etter mange år som utdødd i den ville naturen, lever flokker av sabeloryxer igjen i naturen i det store Ouadi Rimé-Ouadi Achim Fanual-reservatet i Tsjad. Foto: Sahara Conservation
En stor, avlang transportkasse ankommer slettelandskapet i det nordafrikanske landet Tsjad tidlig en morgen i mars 2016.
Den har blitt fløyet inn fra Abu Dhabi miljøvernbyrå i løpet av natten, for å unngå den verste heten, og blitt fraktet med lastebil gjennom sanden.
I transportkassens smale båser står 25 sabeloryxer – en høy, hvit antilope, som har fått navnet etter de lange hornene, som strekker seg bakover kroppen deres, som en buet sabel.
Dyrene har landet midt i Ouadi Rimé-Ouadi Achim Fanual-reservatet, et av de største vernede reservatene i verden – på størrelse med Skottland.
Forskerteamet og de ansatte tar et skritt tilbake. Det blir nedtelling på fransk og arabisk, portene til hver av båsene åpnes, og alle jubler idet de første antilopene løper mot den åpne sletten.
– Jeg har vært heldig nok til å åpne en kasse og sette en sabeloryx fri. Det er ikke noe man gjør hver dag. Det er magisk, forteller Julie Martin, som er kommunikasjonssjef i Sahara Conservation, som er en internasjonal organisasjon for naturbevaring i Sahara og Sahel.
Det er snart ti år siden sabeloryxene vendte tilbake til sitt naturlige levested for første gang, etter at arten ble erklært utdødd i vill tilstand i år 2000. I dag er bestanden på omkring 600, og det er derfor en stor naturbevaringssuksess at arten i dag vurderes til «bare» å være truet på miljøorganisasjonen IUCNs rødliste.
– Vi har bokstavelig talt brakt den tilbake fra å være utryddet i naturen. Det er enormt tilfredsstillende å være en del av, sier Katherine Mertes, som er forskningsøkolog ved Smithsonian National Zoo & Conservation Biology Institute, og som har arbeidet med sabeloryxer i 9 år.
●Reservatet ligger i Sahel-sonen. Sahel strekker seg som et belte over det afrikanske kontinentet fra Atlanterhavet til Rødehavet. Med både halvtørre ørkenområder og slettelandskap med trær og busker, danner Sahel en bro mellom Sahara-ørkenen mot nord og de mer frodige savannene mot sør.
●Sahara Conservation er sammen med Tsjads regjering og miljøvernbyrået i Abu Dhabi en av hovedaktørene bak gjeninnførelsen av sabeloryxer i vill natur.
Her slippes en flokk sabeloryxer ut av transportkassens båser i november 2024 i Tsjad. Video: Sahara Conservation
De 25 antilopene vet ikke at de faktisk befinner seg i en slags gigantisk lekegrind, hvor de må øve seg på å leve i naturen før de slippes helt løs.
– De har en til seks måneder på å bli kjent med det nye miljøet sitt og begynne å beite, mens vi nøye endrer kostholdet deres, og veterinærer kan vurdere tilstanden deres, sier Katherine Mertes.
Og det er altså et helt annet miljø enn det gruppen med sabeloryxer har vært vant til.
Alle dyrene er født i fangenskap – i dyreparker eller private samlinger. Og det var nettopp det som skulle vise seg å bli artens redning.
Sabeloryxen gjenkjennes gjennom imponerende horn og den hvite pelsen som reflekterer solstråler. Foto: Sahara Conservation
Fra fangenskap til fri natur
På 1980-tallet forsvant den siste sabeloryxen fra naturen, men arten hadde vært utdødd siden 1930-tallet, forklarer Katherine Mertes.
– Sabeloryxen har alltid blitt jaktet på for kjøttet og skinnet sitt. Det finnes til og med hulemalerier av folk som jakter på den. Men etter verdenskrigene kom moderne våpen og firehjulsdrevne kjøretøy til regionen, og dette gjorde det enklere å jakte på dyrene i det åpne landskapet.
Samtidig økte presset på leveområdene. Landsbyer spredte seg utover, antall husdyr økte og risikoen for skogbranner økte etter hvert som flere mennesker slo seg ned i området. I løpet av noen tiår kollapset bestanden.
Arten fantes nå kun i fangenskap. Men det var spesielt én bestand som skulle vise seg å få en avgjørende betydning.
Den avdøde Sheikh Zayed bin Sultan Al Nahyan hadde vært en pioneer innenfor bevarelse av den arabiske oryxen gjennom 1960-tallet, men han hadde også en stor privat samling av sabeloryxer, forteller Julie Martin.
– Noen av dem var faktisk etterkommere av dyr som ble fanget i Tsjad på slutten av 1960-tallet. Genene hadde blitt bevart, noe som var veldig viktig fordi de kom fra det opprinnelige utbredelsesområdet sitt, hvor vi ønsket å gjeninnføre dem.
Kartet viser hvor mye av Tsjad som er dekket av Oudi Rimé-Ouadi Achim-reservatet. Reservatet har fått navnet sitt fra to wadier, som er tørre elveleier som bare fylles med vann i regntiden – nemlig Ouadi Rimé i sør og Ouadi Achim i nord. Grafikk: Teo Olsen
Samtidig fantes arten i dyrehager verden over. Her ble det satt i gang et omfattende arbeid med å velge dyr som skulle danne grunnlag for en ny vill bestand.
– I hver dyrehage er det en som holder oversikt over artens stamtavle. Slik kan du gå tilbake og se på slektstreet for hvert dyr og finne dets forfedre, hvilket dyr det har fått kalver med, og hvor mange.
Det krevde mange års planlegging og internasjonalt samarbeid å fremavle en genetisk robust gruppe dyr, som ble til den såkalte world herd – den flokken som skulle gjenetablere seg i naturen.
Parallelt med avlsarbeidet ble det opprettet en base i Ouadi Rimé-Ouadi Achim Faunal-reservatet. Antilopene skulle kunne oppholde seg her i opptil et halvt år, og et team av ansatte skulle kunne bo og arbeide her. Et sted som verken hadde veier, tilgang til drikkevann eller kommunikasjon med omverden.
●Hvis dyr som er for tett beslektede parres, mister man genetisk variasjon. Og uten genetisk variasjon blir en bestand sårbar for sykdom, klimaendringer eller andre trusler.
Sporingsenheter
Det skulle vise seg å være en utfordring å finne en måte å overvåke sabeloryxene i det store reservatet.
– Mange av de sporingsenhetene man normalt ville brukt var umulige å bruke der, på grunn av at det ikke er noen mobildekning eller WiFi – kun satellittkommunikasjon, sier Katherine Mertes.
Og det er viktig for naturbevaringen og dyrene at man kan overvåke hvordan de klarer seg i naturen på avstand – uten å forstyrre dem.
– Det hjelper oss med å få informasjon om hvordan bestanden har det, hvor de beveger seg og hva de gjør. I tillegg gir det oss noen målinger vi må bruke for å vurdere fremgang over tid, forklarer Katherine Mertes.
Resultatet ble et halsbånd med GPS-sendere, som etter halvannet til tre år automatisk faller av. Katherine Mertes har selv vært med på å putte halsbåndene på mer enn 400 antiloper i Abu Dhabi og Tsjad, forteller hun:
– Mitt siste feltoppdrag var høsten 2024. Ideelt sett sender vi halsbåndene et par uker i forveien, slik at de er på plass, kan lades i solen og slik at vi vet hvilke enheter som fungerer. Men på denne turen dro jeg med meg to kofferter fulle av halsbånd og sporingsutstyr og telt og festklær på flyet fra Abu Dhabi.
En gruppe sabeloryxer slippes løs til stor begeistring fra de fremmøtte. Noen av oryxene har allerede på seg halsbåndene som overvåker dem i det store reservatet. Foto: Sahara Conservation
Åpne vidder
Da den aller første gruppen med sabeloryxer ble sluppet ut i reservatet, var forskerne usikre på hvordan de ville oppføre seg i det nye landskapet.
– De beveger seg 40 kilometer på én dag. De hadde aldri beveget seg så langt i hele livet sitt, sier Katherine Mertes.
Hun forteller at det alltid er en spent stemning når tiden er inne for å slippe ut nye «kull» antiloper fra lekegrinden og ut i fri natur. Dyrene beveger seg langsomt ned til det fjerneste hjørnet av innhegningen, nysgjerrige på hva som skal skje.
– En av mine favoritting er å se når porten åpner seg og dyrene går ut i naturen, ser seg omkring og innser at de kan gå hvor som helst. Det er helt fantastisk.
Og så venter det faktisk ofte en liten velkomstkomité, sier Katherine Mertes.
– Iblant ser man en eller to grupper ville oryxer i det fjerne. Og det er ikke fordi de bare kommer bort og blir venner med dem med en gang, men det er som om noen venter på dem.
En flokk med sabeloryxer beiter i det tørre steppelandskapet. De spiser alt fra blader, gress, urter og sukkulenter til saftige røtter og frukter. Video: Sahara Conservation
En ny begynnelse
Sabeloryxene har vist seg å ha utrolig lett for å tilpasse seg naturen og klimaet i sitt nye hjem, forteller Julie Martin fra Sahara Conservation.
– De er unikt tilpasset til det miljøet. De får væske fra plantene og fruktene de spiser, kan gå måneder uten å få vann og er gode til å finne skygge om dagen og være aktive om natten når temperaturen faller.
Erfaringene fra prosjektet med å gjenetablere sabeloryxen i naturen kommer nå også andre arter til gode og har vært utgangspunktet for en bredere naturverninnsats i området.
– Det begynte med sabeloryxen, men nå jobber vi også med å bevare mendesantilopen, damagasellen, nordafrikansk struts og gribbene, forteller Julie Martin og understreker:
– Man kan ikke bare verne én art. Man er nødt til å beskytte hele miljøet.
●Sabeloryxen kan leve i ekstreme temperaturer – opp mot 48 grader midt på dagen.
