4. februar 2026
Håp som strategisk motkraft i en verden preget av kriser
I en tid preget av krig, klimakrise og uro kan håp lett avfeies som naivt. Men håp er ikke en flukt fra virkeligheten. Det er en forutsetning for engasjement, demokratisk deltakelse og for at mennesker skal tro at endring faktisk er mulig.
Foto: Aleksandr Ledogorov, Unsplash
Håp er et ord jeg har hørt gjentatte ganger de siste månedene. På Håpskonferansen 2026, rundt middagsbordet med venner og i gangene på jobb. Det virker som at alle snakker om håp for tiden.
For mens krig, klimakrise og politisk polarisering preger nyhetsbildet, stiller stadig flere det samme spørsmålet: Finnes det egentlig håp? Håp for klimaet. Håp for fred. Håp for en bærekraftig fremtid der vi fortsatt kan påvirke retningen samfunnet tar.
I spennet mellom håp og håpløshet, deltakelse og apati, handler spørsmålet ikke bare om håp finnes, men hvilken rolle håp spiller for hvordan vi engasjerer oss, samarbeider og tror på at endring er mulig.
Håp = et ønske + en mulighet
Så hva er egentlig håp?
Jeg tok turen til Universitetet i Oslo for å snakke med håpsforsker Erlend Kok, som forklarer at den mest brukte definisjonen av håp er:
– Håp er et ønske kombinert med en opplevd mulighet for at ønsket kan bli oppfylt.
Det finnes ingen garanti for at ønsket blir realisert, men det finnes en mulighet. Håp er derfor ikke det samme som en forventning. Vet vi med sikkerhet at noe skal skje, trenger vi jo ikke håp.
Et håp er derfor et ønske om at noe skal skje, kombinert med en opplevelse av at det faktisk kan skje.
Hvorfor er håp så viktig?
– Håp er viktig for alt, mener Erlend Kok.
På makronivå er håp helt avgjørende for demokratiet. For at mennesker skal bry seg, engasjere seg og delta, må de ha håp om at deres stemme faktisk betyr noe. Et velfungerende demokrati er avhengig av dette engasjementet, og dermed er håp en kjerne i demokratiet.
På individnivå er håp nødvendig for endring i eget liv. Når vi ønsker å endre vaner, rutiner eller livssituasjon, er håp forutsetningen for å faktisk sette i gang. Uten håp risikerer vi å finne oss i mer enn vi burde, og endre mindre enn vi kunne.
Samtidig advarer Kok mot å snevre håp inn til noe rent individuelt.
– Det er lett å bli opphengt i det lille individualistiske håpet, og gå bort fra det kollektive håpet. Men uten kollektivt håp, utretter man lite politisk, forteller Kok.
Når større deler av et samfunn ønsker endring, er det avgjørende at flere deler troen på at felles engasjement kan føre til faktisk endring. Vi trenger derfor både individuelt håp og kollektivt håp.
Frykt lammer, håp skaper handling
Ifølge Reuters-rapporten om nyhetsbruk i Norge fra 2025 er nyhetsbruken stabil. Likevel oppgir 30 prosent at de ofte eller av og til unngår nyheter, en økning på syv prosentpoeng på bare to år.
Undersøkelsen viser at 44 prosent av de som ofte eller av og til unngår nyheter – unngår nyhetene da de føler at nyhetene har dårlig effekt på humøret. Én av fire unngår nyheter fordi de ikke vet hva de skal gjøre med informasjonen de får. Et nyhetsbilde dominert av kriser, uten å påpeke løsninger, påvirker altså hvordan vi forholder oss til nyheter.
Det finnes flere aktører som forsker på relasjonen mellom frykt, håp, samfunnsengasjement og nyhetsutmattelse. The Beyond Lab, en FN-tilknyttet plattform i Genève, er en av dem som viser til at fryktbaserte narrativer ofte fører til emosjonell avstengning og maktesløshet. De forsker på hvordan håp kan brukes som metode for dialog, samarbeid og endring.
Håp kan altså fungere som en motvekt til frykt og apati. Der frykt kan lamme, kan håp engasjere til handling.
●FN har viet en egen internasjonal dag til håp, den 12. juli, for å anerkjenne håp som en kraft som kan samle mennesker og bidra til endring.
Medienes narrativ og vinkel påvirker verdensoppfatningen. Foto: Jana Shnipelson, Unsplash.
Mediene maler verdensbildet
Medier spiller en avgjørende rolle i hvordan mennesker forstår verden vi lever i. Hvorvidt verden oppleves som håpløs eller håpefull, formes av hvilke saker som prioriteres, og hvilke perspektiver som får plass.
Et nyhetsbilde dominert av kriser, konflikter og katastrofer kan bidra til en opplevelse av at verden er fastlåst og uten løsninger. Når problemer fremstilles som uoverkommelige og endeløse, viser blant annet Reuters-rapporten at flere mennesker heller velger å ta avstand fra nyhetene.
Derfor er konstruktiv journalistikk viktig for å gi et mer nyansert og helhetlig bilde av verden. Et bilde som rommer både utfordringer og problemer, men også løsninger, fremskritt og forsøk på endring. Ikke for å pynte på virkeligheten, men for å vise at verden består av flere realiteter samtidig.
Håp i bølger
Erlend Kok forklarer at de siste årene har mange uttrykt bekymring for at unge mister håpet, særlig i møte med klimakrisen. Etter den massive mobiliseringen rundt klimastreikene i 2019, kom skuffelsen raskt. Innsatsen var enorm, men de politiske gjennomslagene uteble. For mange unge ble kontrasten stor.
Videre peker Kok på at dette ikke betyr at engasjementet er borte, men at det går i bølger. Historisk sett har samfunnsengasjement alltid beveget seg som et pendel: perioder med mobilisering etterfølges av perioder med utmattelse og avmakt. Det betyr ikke slutten, men en overgang.
Mange aktivister har beveget seg bort fra store utopiske visjoner og over mot det nære og håndfaste. Små seire. Konkrete forbedringer. Lokale resultater. Ikke fordi de har sluttet å drømme, men fordi det er mer bærekraftig å ta et steg og en seier om gangen.
– Mye håp er nødvendigvis ikke bra det heller, for da kan man bli sønderknust om det man håper på ikke skjer. Så det er viktig å balansere mellom store ønsker og realistisk håp.
Et realistisk håp kan erkjenne at vi står i en klimakrise, samtidig som det holder fast ved troen på menneskelig handlekraft. Dermed kan vi se verden slik den er, og samtidig bevare troen på at problemene kan løses.
Håp som forutsetning for endring
– Håp er iboende i mennesker, mener Kok.
Og håp er en forutsetning for å endre virkeligheten. Uten håp blir det ingen mobilisering, ingen motstand mot autoritære krefter og ingen unge som orker å engasjere seg, stemme eller organisere seg.
Å dyrke håp i en tid der verden kan oppleves som håpløs, er derfor avgjørende for demokratiet og for positive samfunnsendringer. For håp betyr å insistere på at endring fortsatt er mulig, og at det nytter å handle.
– Vi skal ikke nekte for realiteten vi er i, der verden nå går gjennom kaos. Vi må likevel bevare troen på at menneskeheten kan gjøre noe med dette kaoset vi står i. Dualiteten er utrolig fin og viktig, påpeker Kok.
