Fra ammunisjon til artsmangfold: Hjerkinn viser vei for fremtidens naturrestaurering

Samtidig er Hjerkinn et tidligere skytefelt. Her har det blitt brukt ammunisjon, sprengstoff og tunge kjøretøy. Ikke bare har det gjort skade på naturen, men kan også gi økt risiko for forurensning av både vann og grunn.

Forsvarsbygg hadde ansvaret for prosjektet med å restaurere Hjerkinn. For å restaurere området ble det fjernet flere veier og bygninger, det ble lagt til rette for at naturen vokser tilbake av seg selv og det ble sådd lokale frø og stiklinger. I dag er mye av det tidligere skytefeltet blitt til nasjonalpark.

Restaureringen av det tidligere militære feltet kan føre til mer karbonfangst og hindre utslipp fra karbon som allerede er lagret. Ifølge Norsk institutt for naturforskning (NINA) kan det restaurerte områdets mulighet til å lagre og ta opp karbon utgjøre en forskjell på størrelse med å fjerne 4 000 biler fra veiene eller fjerne energibruken til 1 100 husholdninger – hvert eneste år.

Det høres jo vel og bra ut, men hvordan vet man om tiltakene har gitt ønsket effekt? I desember 2025 kom den nyeste evalueringen av prosjektet ut. Rapporten “Hjerkinn skytefelt – overvåking av restaurert areal: Resultater fra 2023-2025” viser at vegetasjonen “er på vei tilbake mot naturlige nivåer på deler av vegene, men ikke alle steder”.

Et fyrtårn-prosjekt for Norge – og verden

Norsk institutt for naturforskning (NINA) var rådgivere under restaureringen. Vi har snakket med Dagmar Hagen, forskningsdirektør ved NINA, om Hjerkinn-prosjektet.

– Jeg mener Hjerkinn er et fyrtårn-prosjekt som illustrerer framveksten av naturrestaurering i Norge. Da vedtaket om nedlegging av skytefeltet og «restaurere til opprinnelig naturtilstand» kom i 1999 var det knapt noen i Norge (eller verden) som visste hva naturrestaurering var og i hvert fall ikke hvordan det skulle gjøres.

Men prosjektet hadde ikke kun stor betydning for Norge, det var også veldig viktig for Hagen selv:

– Hjerkinn-prosjektet var spesielt for meg personlig, men også for hele utviklingen av naturrestaurering i Norge (og faktisk også i verden, dersom man skal være så freidig). Dette har vært en del av hele mitt voksne liv. 

Hagen forteller at hun hadde sitt første feltarbeid som ung student på Hjerkinn allerede i 1989, hele ti år før restaureringen av skytefeltet ble vedtatt. Hun husker tilbake til da skytefeltet var operativt, med soldater, jagerfly og tanks som ifølge henne “dundret rundt på fjellet”.

Da vedtaket kom hadde hun nettopp begynt på en doktorgrad med naturrestaurering som tema. Hun tok for seg hvordan man kan gjennomføre praktisk restaurering basert på vitenskapelig kunnskap og studerte Hjerkinn og Longyearbyen på Svalbard. Så sto restaureringen for tur, noe Hagen også var en del av:

– Så startet selve det store restaureringsprosjektet, der jeg var faglig rådgiver for Forsvarsbygg, helt til prosjektet ble ferdigstilt i 2021. Etter den tid har vi også hatt oppdrag fra Miljødirektoratet på å overvåke hvordan det har gått med naturen etter restaureringen, forteller hun.

De ledende prinsippene for prosjektet la vekt på å tilrettelegge for at naturen skulle vokse tilbake og å ikke innføre nye arter. Men sånn har det ikke alltid vært, ifølge forskningsdirektøren:

– Det typiske på 70- og 80-tallet var å så til ødelagte områder med fremmede grasarter for å få det grønt «fort og gæli».

Men på 2000-tallet begynte fagfeltet å endre seg.

– Utover 2000-tallet eksploderte fagfeltet, økologi og bevaring av naturmangfold ble en vesentlig del av restaureringstiltak, man begynte å koble praksis og teori, og å involvere lokalsamfunn og andre berørte. Hele perioden fra ca. 2003 til 2020 kunne vi forske og utvikle nye metoder, etablere samarbeid, tenke langsiktig og prøve oss fram. Et så langvarig prosjekt vil kanskje aldri komme igjen, forteller Hagen.

Den store, årelange naturrestaureringen av Hjerkinn var den første av sitt slag i Norge. Men hva var resultatet?

– Det er tatt bort mange mil med veger, bygninger, skyteanlegg og annen militær infrastruktur. Det er ryddet og fjernet mer enn 500 tonn søppel og avfall og mer enn 19 000 blindgjengere (eksplosivrester). Dette er gjort ved hjelp av soldater i førstegangstjeneste, forklarer Hagen.

Ifølge Hagen har forskningsarbeidet ledet til gode data som “viser tydelig at det som er gjort virker”. Hun forteller at den opprinnelige vegetasjonen er på vei tilbake.

– Det er utviklet metoder for å gjenbruke lokal vegetasjon i vegkantene som gir ny vegetasjon, utviklet lokale frø og plantet ut mer enn 40 000 lokale planter av vier for å bedre gjenvekst av ny vegetasjon i de store anleggene. I dag er det aller meste av området innlemmet i Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark og resten er landskapsvernområde.

Hjerkinn høres ut som en brakende suksess. Hva kan man ta med seg fra Hjerkinn inn i nye restaureringsprosjekter?

– Fordi Hjerkinn-prosjektet har foregått over så lang tid, har hatt med forskere og hatt fokus på dokumentasjon og overvåking, har prosjektet enorm betydning. Både helt konkret om praktiske restaureringstiltak, som bruk av vier til restaurering, hvordan fjerne veger og anlegg, og om det er vits i å så eller gjødsle. Dessuten om planlegging, prosjektering, budsjettering, involvering og samarbeid mellom ulike fagområder og yrker. Vi utviklet et «Grønt kurs» der alle anleggsfolk fikk cræsh-kurs i økologi og restaurering før de kunne begynne markinarbeidet. På denne måten ble de viktige for å finne praktiske løsninger ute i anlegget, sier Hagen, og fortsetter:

– Mye av det vi har gjort på Hjerkinn har direkte overføringsverdi til andre restaureringsprosjekter i fjellet, og andre typer anleggsarbeid – for å begrense naturødeleggelse i nyutbygginger, som veger og fornybar energi.

– Restaurering koster, men det koster mer å la være

Men et så stort prosjekt er ikke uten baksider. Mye kan gå galt. 

Ifølge Dagmar Hagen trenger man fem ting for å lykkes med et restaureringsprosjekt i så stor skala. For det første trenger man politisk vilje for å gjennomføre prosjektet, noe Hjerkinn oppfylte ved at det ble vedtatt i Stortingsmelding nr. 11 i 1999.

I tillegg trenger man penger, sier Hagen:

– Restaurering koster, men det koster mer å la være. Dessuten er det ikke så dyrt, sammenliknet med andre ting vi bruker penger på. Hele Hjerkinn koster 580 millioner kroner. Det er omtrent prisen på en kilometer tunnel, eller en halv vinge av et jagerfly.

For det tredje er man avhengig av godt samarbeid. Både deltagere i prosjektet, eier av prosjektet, fagkonsulenter, regional forvaltning og entreprenører må samarbeide godt, påpeker hun. Det er også viktig å informere, forankre og involvere lokalbefolkning og brukere av området, understreker Hagen. Hun legger til:

– Sist, men ikke minst: Ta i bruk all relevant kunnskap, både fra praktiske erfaringer, vitenskapelig kunnskap og lokalkunnskap. Her har vi ofte en del å gå på, men mye å vinne.

Forskningen på Hjerkinn har gitt nye svar på hvordan man kan gjennomføre naturrestaurering i Norge, og ute i verden. Men tiden for restaurering er langt fra over. Den har så vidt begynt. 

Dagmar Hagen påpeker at det trengs “mye mer” restaurering for å nå Naturavtalens mål om restaurering av 30 prosent av forringede arealer innen 2030. Hun poengterer også at Norges handlingsplan er langt mindre ambisiøs, med kun kartlegging av behovet for restaurering innen 2030.

– Det som trengs er en plan, slik at alle kan dra i samme retning, at vi kan prioritere ressursene smart – og restaurere med de smarteste løsningene på de riktige stedene. I tillegg må det settes av ressurser til overvåking, så vi kan følge med på at alt som gjøres faktisk er bra for naturen og biologisk mangfold. Uten oppfølging og overvåking kan vi risikere at dårlige løsninger ikke blir fanget opp og stoppet.

Men det er ikke kun Norge som jobber med naturrestaurering. Over hele verden finnes det mennesker som tenker på nye måter for å løse klima- og naturkrisa gjennom naturrestaurering.

Vil du lese mer om naturrestaurering og rewilding i andre land? Sjekk ut sakene om hvordan gele kan hjelpe restaurering av korallrev og hvordan den polynesiske hvitstrupestormsvalen kom tilbake til øya Kamaka etter 100 år!