I over 100 år har lyden fra radioen skylt over Afrika - og det lyttes fortsatt

Når hørte du sist på radio? Altså, når har du sist skrudd på en radio og lyttet til programmet live og ikke til en podcast? I Danmark – og i andre europeiske og vestlige land – blir radiolytterne færre og færre. Men i Afrika har radioen fortsatt sine storhetsdager. 

Det er 100 år siden den første radiosendingen ble sendt på det afrikanske kontinentet. Den gangen var det britisk radio som henvendte seg til de engelske kolonimaktene. Men over årene har radioen blitt et verktøy for å oppnå selvstendighet, motvirke falske nyheter og for å nå ut med viktig informasjon på tusenvis av forskjellige språk. 

– Radio er det mediet som best representerer den folkelige stemningen. Folk kan ringe inn, de kan medvirke og være med på å forme den offentlige agendaen og slik er ikke tilfellet med andre medier, forteller Sisanda Nkoala.

Hun er lektor i språkvitenskap ved University of the Western Cape i Sør-Afrika, og er tidligere radiojournalist. Verdens Bedste Nyheder har ringt til henne for å ta en prat om radioens historie og hvorfor den fortsatt er så populær. 

Radioen er på både på landet og i byen

Selv om flere og flere afrikanere benytter seg av de digitale og sosiale mediene for å få nyheter, er radioen helt klart det mest populære mediet. Og det virker som det fortsetter å være populært å lytte til nyhetene, for til tross for et nytt mediebilde forblir lyttertallene stabile. 

– Det er vanskelig å kvantifisere, men noen studier peker på at omkring 60% har adgang til radio. Andre sier det er mellom 80 og 90 prosent som har adgang, så det er helt klart det foretrukne mediet, sier Sisanda Nkoala. 

Analyseinstituttet Afrobarometer har undersøkt medievanene i 35 forskjellige afrikanske land. Analysen viser at to tredjedeler av den afrikanske befolkningen hører på radio minst et par ganger om uken. Analysen viser også at radio er det mest «demokratiske» mediet på kontinentet. Fordi i motsetning til aviser, TV, internett og sosiale medier, finnes radiolyttere i alle aldre, kjønn og med forskjellige utdannelsesnivå, og det er stort sett like mange lyttere på landet som i byen. 

– Det er lett å få tilgang. Man må ikke ha veldig mye penger for å eie en radio, og samtidig krever det heller ikke særlig stor kapital for å sette i gang en radioproduksjon, sier Sisanda Nkoala

– Det er også et medium hvor folk har større mulighet for å delta i diskusjoner. Kravet for å delta er kanskje å ringe inn eller sende en beskjed, som er mye lettere enn å delta i medier som TV, aviser og til og med online.

I følge Sisanda Nkola er det bra at flere får nyheter gjennom radioen fremfor sosiale medier som Facebook, Instagram og X (tidl. twitter). 

– Folk blir ikke fanget i et ekkokammer. Hvis det er en debatt om vaksiner på radio, vil programlederen ta med folk som støtter det og folk som utfordrer det, men samtalen vil skje samtidig. På sosiale medier blir du sugd inn i, hva enn algoritmene tror du synes er mest interessant. Og hvis plattformene blir fylt med feilinformasjon, så er det ikke noen stemmer som motsier det som er feil, sier hun. 

Frihetskamp

Den første radioutsendelsen i Afrika ble lagd fra Johannesburg i Sør-Afrika den 18. desember 1923 – og den var på engelsk. Mange afrikanske land er tidligere britiske kolonier, og her brukte Storbritannia radioen til å holde britene oppdatert om nyheter fra hjemlandet, forteller Sisanda Nkoala. 

– BBC ville bli sendt i afrikanske land, hvor de snakket om hva som skjedde i Storbritannia og det ble spilt britisk musikk, sier hun.

Men så brøt andre verdenskrig ut. 

– I Sør-Afrika gikk det et rykte om at Hitler ville gi penger til personer som støttet Tyskland. Så partiet som hadde makten på daværende tidspunkt så radioen som et instrument til å stoppe disse ryktene ved å snakke om krigen på urspråk for å prøve å få det opprinnelige afrikanske folk over på statens side, forklarer Sisanda Nkoala. 

Da radiobølgene endelig var kommet i hendene på folket, så man muligheten til å snakke til det afrikanske folket om deres egne interesser på deres egne språk. 

– De kunne altså bruke teknologien fra radioen, som ikke var ment som en plattform for dem, men som ga dem mulighetene til å mobilisere seg og skape forandring.

Sisanda Nkoala fremhever Radio Freedom: En undergrunnsradio i Zambia som henvendte seg til Sørafrikanske lyttere. Radioen var stiftet av motstandsbevegelsen the African National Congress, ANC, som kjempet for selvstendighet og mot landets apartheidpolitikk i 1970 – 90 tallet. Nelson Mandela, som senere ble landets første demokratisk valgte president, sto i spissen. 

I dag blir det sendt radio på hele kontinentet på et valgt språk.

– Det er språk som slett ikke er representert i avisene. I Sør-Afrika for eksempel har vi 12 forskjellige språk, men våre aviser er hovedsakelig på engelsk og afrikaans, sier Sisanda Nkoala. Det systemet er det samme i mange forskjellige andre afrikanske land. Det er litt bedre med TV, men ellers er det det samme, legger hun til. 

Det betyr også at personer som ikke kan lese og skrive, eller snakke andre språk enn deres eget morsmål, fortsatt har mulighet til å delta i debatter og bli oppdatert med viktig informasjon gjennom radioen.

– Det er ganske stort at et medielandskap som ble opprettet uten noen form for hensyn til det opprinnelige språket, finnes på hvert enkelt språk, sier hun. 

Pressefriheten er presset

Selv om de afrikanske radiobølgene har blitt brukt til mye godt, kan radioen også misbrukes. 

I 1994 fant et av de største folkemordene i nyere tid sted, da opp mot 1 million ble drept i Rwanda i løpet av bare 100 dager. Her spilte radioen en skjebnesvanger rolle. En lokal radiokanal spredte nemlig hatytringer og oppfordret til vold mot folkegruppen tutsiene. 

International Media Support, IMS, er en global organisasjon med danske røtter som ble grunnlagt i 2001, nettopp i kjølvannet av blant annet krigen i Rwanda. Espen Harboe er ansvarlig for IMS´s avdeling i Afrika. Han forteller at det fortsatt er problemer med feil – og desinformasjon i dag, og at det er et økende problem.

– De siste årene har vi i økende grad hatt fokus på desinformasjon, fordi vi ser at samfunn blir oversvømt, ikke nødvendigvis av propaganda, men av forurenset informasjon, som kan avspore de demokratiske prosessene og skape splid og konflikt, sier han. Det er selvfølgelig også land, hvor det er positive trender og hvor det er fremskritt, men flere steder er det blitt voldsomt forverret, legger han til.

Ifølge den internasjonale organisasjonen Reports Without Borders går det dårlig med pressefriheten i 40 prosent av de afrikanske landene – og det har økt, fordi i 2022 var tallet på 33 prosent. 

Nettopp derfor arbeider IMS blant annet med å støtte lokale, uavhengige medier til å lage kritisk journalistikk i Afrika. 

–Vi jobber mye på det hyperlokale nivået, hvor vi jobber med veldig små radiostasjoner som jobber i konfliktrammede områder. Der er radioen ofte en av de eneste måtene lokalbefolkningen kan få tilgang på informasjon, sier Espen Harboe. 

Han kommer med et eksempel fra det østafrikanske Somalia, som både har vært rammet av tørke og store oversvømmelser, og i mange år har det vært preget av borgerkrig. 

– I Somalia, hvor det er veldig vanskelig å operere som media jobber vi med Radio Ergo, som er en radiostasjon som IMS har satt opp. Den kringkaster fra Kenyas hovedstad Nairobi i et lite studio, men når ut til 8 – 10 millioner somaliere hver dag. De sender humanitære nyheter og tar fatt i noen av de problemene som lytterne opplever. Det kan være om alt fra tørke og oversvømmelse til konflikt, sier han. 

Generelt er det viktig, at det er radiostasjoner som Radio Ergo og andre uavhengige medier i Afrika, mener Espen Harboe, fordi det er nødvendig for at demokratiet skal fungere.  

– Fra et demokratisk perspektiv er det viktig at man kan få informasjon ut på en lett og ordentlig måte, og at man kan få adgang til det på en smart måte, sier han og spår: Radioen har jo vært der i 100 år, jeg tror også den er der om 100 år.