Store fremskritt mot tropiske sykdommer som rammer verdens fattigste mennesker

Allikevel går det fremover på verdensplan, forklarer legen Albis Francesco Gabrielli, som er teamleder for avdelingen for NTDs i Verdens helseorganisasjon, WHO, over en forbindelse fra hovedkvarteret i Genève. 

– Det har skjedd store fremskritt de siste to tiårene. Markant færre mennesker blir rammet av en NTD og det har vært en vesentlig stigning i innsatsene mot dem. Hvert år får mange hundre millioner mennesker preventiv behandling, sier han. 

Mellom 2010 og 2022 har antall mennesker som har bruk for preventiv behandling mot NTDs falt med 570 millioner, viser de nyeste tallene. Og 51 land verden over har nå utryddet minst én av sykdommene fra hele sitt område. 

Sosiale sykdommer

Som man kan høre på navnet, er neglisjerte tropesykdommer ofte “geografiske”: De rammer særlig (men ikke bare) mennesker, som lever i tropene. 

– Men faktisk har de først og fremst et sosialt kjennetegn, sier Albis Francesco Gabrielli. Det er sykdommer som særlig rammer folk som lever i ekstrem fattigdom, ofte langt ute på landet i områder hvor de kanskje er isolerte. 

Man er for eksempel mye mer utsatt for en lang rekke sykdommer, fra parasitter til bakterielle infeksjoner hvis man lever med begrenset tilgang til rent vann, smittefrie toaletter og generelt har dårligere muligheter for hygiene, eller hvis man ikke har tilgang til helsesystemet og ikke kan bli undersøkt av en lege.

Fattigdom og marginalisering er altså den største fellesnevneren for de 21 sykdommene, som ellers er veldig forskjellige. Det er også sykdommer som i stor grad har stått i skyggen av andre globale helseutfordringer – om det så er kampen mot store sykdommer som malaria, tuberkulose eller hiv/aids, utbredelsen av barnevaksiner eller bare utbyggingen av helsesystem med sykehus, legeutdanning og så videre. Det er alle store fremskritt og fremgangen av for eksempel vaksinasjoner og den store stigningen av andelen av mennesker i verden som rent faktisk nå kan dra til legen, har reddet hundrevis av millioner av liv. 

– Men disse sykdommene blir oversett eller neglisjerte på alle nivåer, fra topp til bunn, forklarer Gabrielli. De blir neglisjerte av de store helseorganisasjonene, som selvfølgelig også har mange andre viktige oppgaver. De blir neglisjerte av helsesystemene i de endemiske land, av forskning, av medisinvirksomhetene. 

Og så er det et overraskende hinder. 

– Ofte blir sykdommene også neglisjert av de som blir rammet, forteller han. 

– Mange NTDs vansirer de infiserte eller medfører alvorlige fysiske funksjonsnedsettelser. Det betyr at smittede personer ofte blir stigmatiserte og enda mer marginaliserte. Derfor er det mange som gjemmer vekk eller dropper å snakke høyt som det. 

Det kan bety at de ikke oppsøker legehjelp, noe som gjør sykdommen verre. Men det kan også medføre store sosiale konsekvenser. Hvis man for eksempel infisert av parasitten leishmaniasis, som blir spredt gjennom bitt fra sandfluer, kan man få store væskende sår og byller i ansiktet.  Albis Francesco Gabrielle forklarer at det kan for eksempel kan bety at unge kvinner ikke blir gift eller at smittede blir utstøtt fra familiene deres.

– Det kan være fullstendig livsomveltende å bli rammet av en NTD, sier han. 

Massive massebehandlinger

For snart 20 år siden samlet WHO de egentlig vidt forskjellige sykdommene, under fellesbetegnelsen NTDs for å skape et varig fokus på dem. 

– Siden har det vært et momentum og det har vært veldig mye mer oppmerksomhet enn før på de neglisjerte tropesykdommer, sier Gabrielli. 

Han understreker at de fremdeles blir massivt underprioritert i forhold til behovet. Men det har skjedd store fremskritt: Det brukes mer penger for å bekjempe sykdommene, flere store legemiddelvirksomheter donerer medisin og behandlinger til en rekke av sykdommene og det har vært store fremskritt for å sikre rent vann og smittefrie toaletter. 

Samtidig har det vært en stor utrulling av massebehandling mot flere av sykdommene. Det betyr at alle mennesker i områder hvor det er utbrudd av sykdommen eller sykdommene, skal ta preventiv medisin for å stoppe spredningen av infeksjonene. Det blir laget store systemer for å dele ut medisinen – for eksempel har det blitt delt ut mer enn ni milliarder tablettkurer til bekjempelse av elefantsyke på verdensplan siden 2020. Minst 65 prosent av befolkningen i et endemisk område skal ta medisinen mot elefantsyke hvis man skal redusere smittespredningen. 

Innsatsen har gjort at det har gått fremover – både med å dele ut massebehandlinger og med å få ned antall som får sykdommene. Markant færre mennesker har i det hele tatt behov for behandling fordi områdene deres ikke er endemiske lenger. 

Over 819 millioner mennesker fikk massebehandling mot en eller flere av sykdommene i 2022. Antall personer som har bruk for en behandling – enten preventiv eller direkte – mot NTDs har falt med 570 millioner mellom 2010 og 2022. Det er et fall på 25 prosent, viser WHOs nyeste analyse – fra ca. 2.2 milliarder mennesker til omkring 1.6 milliarder mennesker.

De 21 sykdommene er ikke bare forskjellige, det er resultatene fra innsatsen mot dem også. Noen sykdommer fortsetter å spre seg, mot noen av dem går innsatsen sakte fremover og mot andre går innsatsen raskt fremover. For eksempel har denguefeber, som kan gi voldsom feber og i noen tilfeller være dødelig, vokst voldsomt siden 2000. Motsatt har guineaorm – en meter lang parasitt inne i kroppen – nesten blitt utryddet, fra 3,5 millioner smittede på midten av 80-tallet til bare 14 smittede mennesker i fjor. Men det er fremgang mot mange av sykdommene, over hele verden.

Mange utfordringer

Det er fremdeles en lang vei å gå for å få bukt med alle de neglisjerte tropesykdommer. 

En nedgang på 26 prosent av antall mennesker som har bruk for behandling er et stort fremskritt på bare 12 år, men utviklingen ikke rask nok til å være på rett vei for å nå WHO sitt mål: Å senke antallet med 90 prosent i 2030 

Selv om 819 millioner mennesker fikk behandling i fjor, dekker det kun halvparten av behovet. Det er også under nivået det var på for et par år siden, hvor omkring en milliard mennesker ble behandlet hvert år. 

– Koronapandemien har virkelig vært et tilbakeskritt, sier Albis Francesco Gabrielli. 

Pandemien forstyrret alle innsatser fra vaksinasjonsprogrammer til sikre fødsler, fordi verdens helsesystemer skulle bruke alle krefter på å slukke koronabrannen. Men arbeidet med de neglisjerte tropesykdommer var blant helseutfordringene som ble aller hardest rammet, ifølge WHO. 

– Det mangler fremdeles masse finansiering til arbeidet som ble justert ned under pandemien. Både de nasjonale helsesystemene og WHO er underfinansierte. Det betyr at antall mennesker som får massebehandling fremdeles er under nivået fra før korona, sier Gabrielle.

Samtidig blir helsearbeidere rammet av noen av tidens store kriser. 

Massebehandling krever jo at helsepersonell rent fysisk kommer seg ut til mennesker for å dele ut piller. Det kan være vanskelig nok allerede å gjøre det i avsidesliggende områder med dårlig eller ingen infrastruktur – men hvis det for eksempel er krig, konflikt eller uro, kan det være helt umulig. Da kan sykdommene komme tilbake, når det ikke blir holdt nede.

Også klimaet påvirker arbeidet.

– Klimaendringene er en ny utfordring vi ikke la merke til i NTD-arbeidet for 20 år siden. En del av sykdommene er vektorbårne, altså hvor de blir overført av f.eks. mygg, fluer eller andre smittespredere, sier han. 

Han forklarer at klimaendringer utvider områdene hvor mange av smittesprederne trives, så deres potensielle levesteder blir større. Det betyr at flere mennesker potensielt befinner seg i faresonen for å bli smittet. For eksempel har Det europeiske smittevernbyrået nettopp gitt ut en analyse, som fastslår at tigermyggen (Aedes albopictus), som kan bære både dengue, chikungunyafeber og zikavirus, sprer seg både nord-, vest- og øst i Europa i disse årene.

– Klimaforandringene er sannsynligvis med på å gjøre sykdomsbyrden større, sier Gabrielli. 

Vi har en strategi

På tross av alle utfordringene er Albis Francesco Gabrielle håpefull. 

– Vi har en strategi. Vi vet hva vi skal gjøre, sier han. Og vi har en masse verktøy tilgjengelig. 

Han understreker at det store bildet er utrolig komplekst – det dreier seg om 21 forskjellige sykdommer på tvers av minst 100 land. Mot noen sykdommer går det raskt fremover, for andre ikke. Noen land prioriterer bekjempelsen av sykdommene nasjonale folkehelsestrategier, andre prioriterer innsatsen mot sykdommene i mindre grad. 

–  Vi ville helst sett at alle de enkelte landene prioriterte arbeidet mot disse sykdommene og at de var villige til å bruke mer penger til dette. Vi mangler rett og slett ressurser til å komme i mål også hos WHO, forklarer han. 

– Likevel har det vært mange store fremskritt, og veldig mye peker i den riktige retningen, avslutter han.