Vi nærmer oss et gjennombrudd for beskyttelse av verdenshavene

Det ble nylig vekket håp om at vi snart for alvor kan beskytte minst 30 prosent av verdenshavene våre fra å bli ødelagt. 

I starten av juni ble FNs havkonferanse avholdt i Nice, hvor nesten 20 land – deriblant Norge – plutselig reiste seg fra stolen og sluttet seg til FNs havtraktat om biodiversitet i det åpne hav, kalt High Seas Treaty, mens 19 land har lovet å følge etter innen utgangen av året. 

Dermed har 50 land tilsluttet seg avtalen, og vi er kun 10 land fra å komme til det magiske tallet 60, som betyr at målet om å beskytte nesten en tredjedel av det åpne havet utenfor territorialfarvannene innen 2030 lyktes. 

Det er også behov for at vi beskytter havene, ettersom 40 prosent av verdens hav i dag er sterkt belastet av blant annet forurensning, overfiske og ødeleggelse av rev. En tredjedel av verdens fiskebestand er rammet av overfiske, plastforurensning er tidoblet siden 1980, og to tredjedeler av havet er vesentlig forandret til det verre på grunn av mennesker.

Heldigvis skjer det store fremskritt. De siste årene har en rekke land verden over blitt enige om flere store internasjonale avtaler for å beskytte verdenshavene.

FN inngikk blant annet i 2016 en avtale om å stanse ulovlig fiske, og i 2022 inngikk organisasjonen «Naturens Parisavtale», som innebærer det store målet om at 30 prosent av kloden skal være beskyttet natur innen 2030. Det gjelder både 30 prosent av landjorden og 30 prosent av havet. Det er denne avtalen som High Seas Treaty skal hjelpe med å oppfylle.

Hva er High Seas Treaty?

High Seas Treaty ble vedtatt i FNs hovedkvarter i New York for to år siden, men det tok 20 år for verdens land å nå enighet om å utarbeide en avtale om hvordan vi best kan beskytte verdenshavene.

Fra dette har kampen handlet om å få landene til å faktisk tilslutte seg avtalen de ble enige om i 2023. Dette er noe som kan ta lang tid, da avtalen skal implementeres i lovgivningen i hvert land.

Siden 1982, da FNs havrettskonvensjon trådte i kraft, har hvert land hatt rett til å bestemme over 200 nautiske mil (370 kilometer) fra landets kyst. Flere land har allerede beskyttet havområdene innenfor deres egne grenser.

Den nye havtraktaten gjelder alt utover grensen på 200 nautiske mil – det vil si det internasjonale farvann, hvor ingen land har eierskap, men hvor det er allemannseie, og hvor ingen har rett til å begrense muligheter for å fiske, forske og frakte skip. Det betyr også at nærmest ingen beskyttede havområder er i det internasjonale farvann. Det er faktisk kun 2,8 prosent av verdens samlede havareal som er under effektiv beskyttelse.

Når havtraktaten trer i kraft, gir det mulighet for å opprette store beskyttede havområder på det åpne hav. Det gjelder også havbunnen og undergrunnen, hvor det muligens ligger ettertraktede mineraler, som også kan brukes i den grønne omstillingen.

Hvor, når og hvordan?

Som nevnt krever det at 60 land slutter seg til avtalen før den kan tre i kraft. Det skjer 120 dager etter at det 60. land har sluttet seg til avtalen. Etter det er landene forpliktet til å leve opp til avtalens bestemmelser.

Bestemmelsene er likevel fortsatt uklare. For hvor skal havet beskyttes, hvem skal ha rett til havets ressurser i et område som alle eier, og hvordan skal alle detaljene i avtalen implementeres? Alt dette skal landene også diskutere på traktatens første konferanse (Conference of Parties), som skal avholdes innen et år etter at traktaten har tredd i kraft. Det er kun land som har tilsluttet seg avtalen som kan stemme.

Det er allerede noen områder som det er snakk om som de første mulige beskyttede marineområdene noensinne, kalt «marine protected areas» eller MPA.

Et område ligger i Sargassohavet, øst for Nord-Amerika, som har stor biodiversitet, og som er det eneste stedet på jorden hvor amerikanske og europeiske ål formerer seg. Området er sterkt preget av overfiske, forurensning og klimaforandringer.

En av de store diskusjonene gjennom årene har vært adgangen til havets ressurser, men her har traktaten satt noen retningslinjer for hvordan de skal fordeles og det tas spesielt høyde for utviklingsland. 

Utfallet av avtalen er likevel fortsatt uklart. Når landene har kommet til enighet om det, skal noen også stå for å kontrollere de beskyttede områdene. Hvordan det skal foregå, vil tiden vise.