28. mai 2024
Etter tøffe koronaår er flere barn tilbake på skolebenken og vi lever bedre og lengre
I flere tiår bedret levevilkårene seg for verdens befolkning, så kom koronapandemien. Men nå har utviklingen snudd – igjen.
Foto: Robert Collins / Unsplash
I 2020 og 2020 gikk utviklingen tilbake for første gang både globalt og i de fleste land i verden. Barn gikk glipp av skolegang, fattigdommen steg for første gang på mange år og pandemien kostet ifølge FN 15 millioner liv.
Det har tatt tid for verden å komme seg på rett spor igjen, men nå er vi her – i hvertfall på globalt plan – på vei i den riktige retningen. Den såkalte Human Development Indeksen er igjen rekordhøy på verdensplan.
Det vurderer FNs utviklingsprogram UNDP i deres nye Human Development Report. Her blir verdens land plassert på en skala fra 0 til 1 på Human Development Index – som forkortes HDI. Det høres kanskje litt abstrakt ut, men helt praktisk betyr det store forskjeller for mennesker over hele verden. Indeksen måler nemlig overordnet barns skolegang, hvor lenge vi lever og hvor mye penger folk har til å gå til innkjøp av nødvendigheter.
– Det betyr at mange mennesker nyter godt av de rekordhøye nivåene av inntekt, helse og utdanning, sier Pedro Conceição når har er i FN Byen i København for å lansere den nye rapporten. Han er hovedforfatter på rapporten og direktør for FNs Human Development Report Office. Det er noe som skal feires og det er en fantastisk kollektiv prestasjon, fortsetter han.
Men han understreker at det er to store forbehold for den gode utviklingen: Vi er fremdeles under det nivået vi hadde vært på, hadde det ikke vært for korona og utviklingen er skjevfordelt. Avstanden mellom de landene som ligger øverst på utvklingsskalaen og de som ligger nederst har blitt større.
70 prosent
●Norge topper årets HDI-indeks sammen med Sveits og Island.
Den globale utviklingen har steget jevnt sidden 1999. Først da koronapandemian rammet verden i 2019, gikk kurven i feil retning. Selv om vi nå igjen har nådd et rekord høyt globalt nivå og er på vei i den riktige retningen, visen den stiplede linjen på grafen det nivået, vi kunne har vært på hadde det ikke vært for pandemien. Kilde: FNs Utviklingsprogram, UNDP / Grafikk: Eva Søe Olsen
Tallene er et såkalt anslag – eller projection på engelsk – for 2023, da de store mengdene med data har enda ikke blitt samlet inn fra hele verden.
Større ulikhet mellom landene
Selv om utviklingen i verden har kommet seg etter koronapandemien, er utviklingen altså langt fra å være lik i alle land. Ulikheten mellom land som scorer høyt på HDI-skalaen, og land som scorer lavt på skalaen har bare steget siden 2020 – etter mange år hvor den har falt.
Rapporten viser at samtidig som at alle OECD-land har kommet seg etter koronaårene, er det kun halvparten av de minst utviklede landene i verden som har kommet seg tilbake til eller over det nivået de var på i 2019 – altså før pandemien brøt ut.
Sånn har det ikke alltid vært. En gang var det nemlig de fattigste landene som bevegde seg raskest opp på utviklingsstigen.
Og selv om kurven igjen er rekordhøy, er utviklingen lavere enn hvis koronapandemian ikke hadde spent bein på utviklingen.
– Det er et tap av menneskelig potensial. Hvis vi ikke får kurven opp, så blir det til et permanent tap, sier Pedro Conceição.
Han peker blant annet på internasjonalt samarbeid som løsningen for å sikre mer fremgang globalt, hvor vi samtidig unngår å la noen av verdens land bli igjen. For som han sier, selv om verdens land vil fortsette med å være uenige om mange ting er det ikke en motstridende tanke “at det også vil være områder hvor de godt kan samarbeide og møte hverandre på. Fordi det er i deres interesser, men også i kollektivets interesser. Pandemier er ett eksempel, klimaforandringer er et annet”.
Målet: Utvikling uten mer press på planeten
Klimakrisen er en av vår tids – og fremtidens – største problemer. Derfor begynte UNDP i 2020 å måle enda ett parameter i rapportene deres om menneskelig utvikling, nemlig hvor mye press de forskjellige landene legger på planeten – ett såkalt “planetary pressure”. Når man ser på de forskjellige landenes press på planeten, har det også skjedd forsiktige fremskritt.
– Å være optimist handler om å vurdere hva som er mulig, og hva som ikke er mulig. Jeg er håpefull. Fordi det å være håpefull handler om å tro på en verden som er bedre enn den vi har akkurat nå, sier Pedro Conceição.
– Det her er en av grunnene til håp, sier han og holder opp den blå oppsummeringen av rapporten som ligger foran ham. Han blar inntil han finner en graf på side 8.
●Hvis det ikke hadde vært for koronapandemiens tilbakesteg, stod verden til å bevege seg over en global HDI-indeks på 0.8 i 2030 - og det ville altså bety at verden hadde en høy HDI-indeks. Det ser ikke lenger ut til å bli nådd hvis utviklingen fortsetter som nå. Det ville ellers ha passet med målet om at bærekraftsmålene skal være oppfylt samme år.
I rapportens oppsummering har denne grafen tittelen "Reasons for hope" - eller årsaker til håp. Landene er kategorisert i fire grupper: land med lav, middel, høy og veldig høy HDI. Hver prikk symboliserer ett år. Kilde: FNs Utviklingsprogram, UNDP / Grafikk: Eva Søe Olsen
I de fleste tilfellene er det nesten sånn at de landene som scorer høyt på HDI-skalaen, også er de landene som setter planeten under mest press. Det er ofte i de rikeste landene hvor forbruket er høyest og hvor det slippes ut mest CO2. Men i løpet av de siste 10 årene har land med høy HDI og land med veldig høy HDI beveget seg enda høyere opp på utviklingsstigen uten å legge mer press på planeten.
– Det første man ser at det holder på å stabilisere seg. Det er selvfølgelig fremdeles veldig høyt press på planeten, noe som er et problem, sier Pedro Conceição. Men det stiger i det minste ikke, legger han til.
– Det er selvfølgelig ikke nok at det bare stabiliserer seg, men det skal også gå i denne retningen, sier han og kjører fingeren i nedadgående retning. Og det er et problem, at det ikke går i den retningen.
– Men det er grunn til håp. Det viser våre data og statistikk.
