20. mars 2024
Fremgang i verdens fattigste land: Flere barn i Burundi begynner på skolen
Utdanning blir kalt for verdens beste investering. Til tross for ekstrem fattigdom begynner flere barn i Burundi i større grad på skolen.
På tross av utbredt fattigdom har Burundi lykkes med å få flere barn på skolen. Foto: CCBY GPE/Ingomag/Global Partnership for Education - GPE // Flickr
Selv om Burundi er et av verdens fattigste land, har landet klart å få flere barn på skolen de siste tiårene. Spesielt jentene har kommet mer på banen og dette betyr ikke bare at flere burundere kan lese og skrive, men også at burundiske jenter og unge kvinner gifter seg senere og at færre av dem får barn mens de fortsatt er veldig unge.
Det er nok av utfordringer i Burundi som har 13 millioner innbyggere. Landet ligger i Sentral-Afrika og er på størrelse med Jylland. Målt i BNP pr per innbygger er burunderne verdens fattigste, og tre av fire lever i såkalt flerdimensjonal fattigdom – som ikke bare beskriver fattigdom i (mangelen på) kroner og ører, men også andre behov, som å ikke ha tilgang til rent vann, anstendig bolig, nok og næringsrik mat, strøm eller smittefrie toalettforhold.
Til tross for dette har landet gjort en stor innsats for å få flere og flere barn på skolen. I 2005 ble barneskolen, som tilsvarer 1-6 klasse, gratis. Det åpnet klasserommene for barn over hele det lille landet, og mange flere barn fikk gå på skolen: Den gang gikk bare litt over halvparten av barna på skolen – de siste tilgjengelige tallene er fra 2018, da var det mer enn ni av ti barn som gikk på skolen.
Det betyr også at 93 prosent av jentene mellom 15 og 24 år kan lese. Før grunnskolen ble gratis, var andelen 53 prosent.
Fattigdom er en stor utfordring
Til tross for fremskritt er det fortsatt enorme utfordringer på skolene i Burundi, sier Lise Emming Weber-Hansen.
Hun bor og jobber i Rubura i den nordlige delen av landet, hvor hun er utsendt fra Baptistkirken i Danmark, som driver en rekke utviklingsprosjekter som kvinnegrupper, spare- og lånegrupper – og en rekke skoleprosjekter. Hun skriver på e-post, fordi internettforbindelsen ute på landsbygda i Burundi er for dårlig for en telefonsamtale.
– Skolen har utfordringer på flere områder. Det er mangel på utdannede lærere, skolene får ikke tilstrekkelige økonomiske ressurser, er dårlig vedlikeholdt og de mangler materiell. I flere områder er det ikke nok skoler, noe som resulterer i enorme skoleklasser med opptil 100 elever i en klasse, skriver hun, som er utdannet skolelærer og har undervist i 30 år i Danmark.
Lise Emming Weber-Hansens arbeid handler blant annet om å støtte foreldreløse og spesielt utsatte barn, for eksempel barn fra den etniske minoriteten Batwa, med å begynne på skolen. Det handler særlig om å hjelpe fattige Batwa-familier og fosterfamilier med å tjene penger. Selv om tilgangen til barneskolen er gratis så koster det penger for skoleuniformer og sko, blyanter, kalkulatorer, skrivebøker og ofte også bidrag til ny skole, skrivebord, oppussing av toaletter og så videre. Samtidig koster tilgangen til ungdomsskolen, det vil si de neste fire klassetrinnene, fortsatt penger.
– Et eksempel fra min hverdag: en far her i Rubura har fire barn på skolen. To på barneskolen og to på ungdomsskolen. Det koster han over 1200 kroner i året for en som bare har jordene sine å leve av, skriver Lise Emming Weber-Hansen. Det er nesten umulig for folk i et land hvor mange bare kan spise bare ett måltid om dagen. Derfor slutter mange etter barneskolen, noen underveis og noen begynner ikke en gang fordi foreldrene ikke har penger til det, legger hun til.
●Lise Emming Weber-Hansen har sammen med sin mann, som er ingeniør, vært i Burundi ved flere anledninger på frivillig basis for å jobbe med prosjekter og siden 2018. Siden 2021 har hun vært ansatt som utviklingsrådgiver i landet ved flere anledninger - hennes nåværende sending startet i begynnelsen av 2023.
Utviklingsarbeid i kirken
Lise Emming Weber-Hansen er sendt av Baptistkirken i Danmark for å drive skoleprosjekter, kvinnegrupper og støtte kirkearbeid i både Burundi og nabolandet Rwanda. Her beskriver hun sammenhengen mellom utviklingsarbeid og kirkelig arbeid.
«Vi kaller oss ikke lenger misjonærer, da det vi gjør er veldig langt fra «misjonering». Våre samarbeidspartnere – de to baptistmenighetene i Rwanda og Burundi – jobber selv med forkynnelsen, hvor vi kan bidra med undervisning i for eksempel teologi på presteutdanningene», skriver hun.
«Men i vårt arbeid henger kirke- og utviklingsarbeid uløselig sammen, da prosjektene skjer gjennom de lokale kirkene eller i samarbeid med dem. Kirkene har virkelig god innsikt i forholdene lokalt, hvor prosjektene foregår, og kirken er også der folk møtes, så det er veldig naturlig at mange av prosjektaktivitetene foregår i kirkene».
En del av finansieringen til arbeidet kommer fra Baptistkirken i Danmarks egen innsamling – for eksempel er Batwa-prosjektene finansiert gjennom innsamlinger og donasjoner, mens andre, større prosjekter er støttet med offentlige midler.
Lise Emming Weber-Hansen forklarer at hun hører bekymringer fra mange familier om både tilgang til utdanning og helseforsikring.
Det er også spesielle hindre for jentenes mulighet til å gå på skolen.
– Vi ser fortsatt at jenter har flere fraværsdager sammenlignet med gutter når de kommer i puberteten, fordi de har liten eller ingen tilgang til menstruasjonsprodukter og blir derfor hjemme fra skolen når de har mensen. Jeg møter også mange jenter som må gå klasser om igjen. Kanskje på grunn av den tradisjonelle rollefordelingen i hjemmene, hvor jentene må ta stor del i husarbeid, passe yngre søsken og så videre, sammenlignet med gutter på samme alder, skriver hun.
Den beste investeringen
Likevel er det betydelig flere barn i grunnskolen og det fører til mer fremgang. Gjennomsnittlig antall år på skolen har økt fra 6,4 til 7,6 år. Jentene, som før lå bak guttene i klasserommene, har nå gått forbi dem på barneskolen. Det faglige nivået har økt både i språk og matematikk. Det er også en enorm økning i burundiere som kan lese og skrive, ikke bare blant de unge, men generelt – fra under halvparten av de over 15 år i 2008 til tre av fire i dag.
I hverdagen tenker du og jeg kanskje ikke på hvor mye det egentlig betyr å kunne lese og skrive. Men det har en enorm personlig verdi, forklarer Lise Emming Weber-Hansen, som tidligere har jobbet med å lære analfabeter å lese og skrive.
– Kvinnene har for eksempel uttalt: «Nå er det ikke lenger noen som kan si at jeg ikke vet noe», «nå kan jeg lese skilt og priser», «jeg kan lese meldinger fra barnas skole» og «jeg kan lese høyt fra Bibelen i kirken», skriver Lise Emming Weber-Hansen.
Eller: «Jeg kan skrive og lese meldinger på telefonen min og kommunisere med andre».
Foruten disse eksemplene på hvordan det å kunne lese og skrive endrer liv er det også en rekke andre, ikke så åpenbare områder, hvor særlig for jenter at skolegang endrer liv. Utdanning for jenter blir kalt den beste investeringen man kan gjøre. Forskning viser nemlig at det øker deres inntektspotensial resten av livet, at det reduserer risikoen for at jentenes fremtidige barn dør tidlig, at jenter gifter seg senere og at færre unge jenter i utdanning får barn sammenlignet med jenter utenfor skolen.
I Burundi har andelen jenter og unge kvinner mellom 15 og 19 år som får barn falt fra åtte prosent i 2005, da tilgangen til grunnskolen ble gratis, til 5,3 prosent. Det er mindre enn halvparten av de fleste andre land i Sentral-Afrika. Bare i nabolandet Rwanda – som har betydelig høyere BNP per innbygger – er fødselstallene for 15-19-åringer lavere.
●Problemet med mangel på menstruasjonsprodukter og ordentlige toalettfasiliteter, hvor jentene kan bytte bind og tamponger, har stor betydning for deres utdannelse. Ifølge Verdensbanken holder 70 prosent av jentene i Burundi seg hjemme fra skolen under menstruasjonen, noe som betyr at de i gjennomsnitt går glipp av fem dager med utdanning per måned. Omtrent en tredjedel av skolene i Burundi mangler ordentlige toalettfasiliteter for jenter.
