Fremskritt for kvinner i verdens mest utsatte region

Landene som utgjør regionen sør for Sahara kalles også Afrika sør for Sahara. Samlet sett er det en enorm region som består av 48 land, med vidt forskjellige kulturer, økonomier og sosiale omstendigheter: Noen land er på størrelse med hele Sentral-Europa, andre er mindre enn Jylland i Danmark. Noen er tungt preget av fattigdom, andre har opplevd stor økonomisk utvikling. Noen få er demokratier med et aktivt sivilsamfunn og kvinnebevegelser, mens et stigende antall er autoritære eller direkte diktaturer. 

– Utviklingen er enormt forskjellig på tvers av landene og mange forskjellige områder, fra helse til utdanning og politisk deltakelse, sier Mogens Pedersen. 

Han understreker at det på områder som f.eks. politisk innflytelse eller selvbestemmelse i hjemmet går veldig sakte – eller feil vei. Autoritære regimer strammer inn mulighetene for kvinnebevegelser, og kulturendring i forhold til tradisjonelle kjønnsroller er vanskelig. 

Likestilling er sentralt 

Først et overordnet blikk på de nye tallene: World Economic Forum gir hvert år ut en analyse om fremgangen for likestilling verden over. Her ser de på kvinners muligheter i forhold til mennenes, innenfor kategorier som likelønn, forventet levealder, andel av kvinnelige parlamentsmedlemmer og så videre. 

Dette blir omgjort til en indeks med en rangeringsliste over likestilling i verden. Her ligger landene i Afrika sør for Sahara samlet sett ganske lavt: Det er den tredje laveste regionen av åtte. Men sett bort ifra Europa og Latin-Amerika, er Afrika sør for Sahara området hvor det går raskest fremover siden den første indeksen ble laget i 2006 – på tross av alle utfordringene. 

Mogens Pedersen forklarer at fremgang i likestilling og kvinnerettigheter er enormt viktig for hele samfunnsutviklingen og ikke bare for kvinnene. 

– Det er rett og slett et nøkkelelement når man snakker om utvikling. Det er masse forskning som slår fast at når kvinnene blir hørt, når de selv begynner på skolen og tar utdanning, så er det markant større sjanse for at barna deres også begynner på skolen, at barna blir sunnere og mindre syke. 

– Utdanning og helse er noen av de viktigste områdene, når det kommer til utvikling. Hvis man vil ha sunne barn og at barna begynner på skolen er likestilling nøkkelen. 

Flere jenter i klasserommene

Men en ting er et “karaktergjennomsnitt” i en global rangeringsliste – hvordan ser fremskrittene ut i virkeligheten? 

Hvis vi starter med utdanning så viser tall fra Verdensbanken at flere og flere jenter begynner på skolen. Antall jenter i både grunnskole og videregående stiger på tvers av landene og tre av fire jenter i land sør for Sahara kan nå lese og skrive – omtrent samme nivå som guttene. Samtidig er det ikke bare i grunnskolen det er fremgang, men også i secondary school, som tilsvarer de øvre klassene i norsk ungdomsskole samt videregående nivå – og også trinnet etter, altså faglige utdanninger og universitet.

Det er fremdeles store utfordringer med skolegang og mulighet for utdanning i regionen, særlig for jentene. Hvis en familie opplever økonomisk krise er det ofte jentene som først blir tatt ut av skolen. Helt grunnleggende ting som den utbredte mangelen på ordentlige toalettforhold på skolen, blokkerer også for jenters utdanning fordi de blir hjemme under menstruasjon. 

Så kommer også generelle utfordringer med skolene, som går utover både jenter og gutter – nemlig kvaliteten på undervisningen. Kjempestore klasser med mange elever, de fysiske forholdene, fra bygninger og skolebøker til lærernes utdanningsnivå også videre. 

Men det går allikevel fremover for jentene på skolebenken.

Store fremskritt for helsen

Når det kommer til helse har det vært enorme fremskritt i Afrika sør for Sahara: Mer rent vann, fallende barnedødelighet og utbredelsen av vaksiner. 

En god måte å se hvordan folkehelsen har blitt forbedret er den forventede levealderen. Her har den forventede levealder for kvinner steget med 10 år siden år 2000 – mer enn dobbelt så raskt som gjennomsnittet i verden i samme periode. 

Mogens Pedersen forklarer at det har også skjedd store fremskritt når man spesifikt ser på seksuell og reproduktiv helse.

– Vi kan se at flere kvinner får tilgang på moderne prevensjon, flere kvinner kan føde under sikre forhold, med tilgang til hjelp fra helsepersonell og fødselsratene faller, forklarer han. 

– Også er det jevn fremgang mot kvinnelig omskjæring, som både er et overgrep i seg selv og kan lede til alvorlige helseproblemer.

Mogens Pedersen understreker at det fremdeles er store utfordringer når det gjelder kvinnehelse – blant annet er det en stor andel av jenter og kvinner som blir gravide innen de fyller 18 år. 

– Men generelt får seksuell og reproduktiv helse mye mer oppmerksomhet både i regionen og globalt og det forandrer livet til mange kvinner, sier han. 

Autoritært press og politisk makt 

Hvis vi retter blikket på kvinnenes politiske deltakelse og tilgangen til makt, blir bildet mer blandet. 

På den ene siden er det mange autoritære stater i regionen, som strammer inn grepet om sivilsamfunn som kvinnerettighetsbevegelser og ikke statlige organisasjoner som jobber for likestilling. 

– Eksempelvis har president Museveni i Uganda hatt makten i snart fire tiår, og i løpet av de siste 10 årene har han strammet inn mer og mer for å sikre kontrollen, forteller Mogens Pedersen. 

Pedersen forklarer at det er en utvikling som skjer flere steder i regionen, hvor folk blir fengslet for å kjempe for deres rettigheter og sivilsamfunnet har vanskelige forhold å jobbe i. 

I andre land har kvinnebevegelser, som opprinnelig var progressive, blitt “spist” av makthavere og er selv blitt en del av etablissementet. Det har for eksempel skjedd i Mosambik, hvor Mogens Pedersen har vært ambassadør for Danmark, forklarer han. 

– Det er flere kvinnelige ministre i Mosambik, men det betyr ikke noe særlig i forhold til fokuset på likestilling eller kvinners rettigheter, mener han. 

Samtidig er det en rekke større og mindre voldelige konflikter i flere av landene – mellom jihadister og regjeringer, opprørsgrupper og lokale militser, alt etter lokale forhold. I flere land, for eksempel Sahel-landene i Vest-Afrika, har militære regimer overtatt makten de siste fire-fem årene, og prøver å bekjempe opprørsgruppene militært. De tar ingen hensyn til kvinnebevegelsen. Sivilsamfunnsorganisasjoner, herunder kvinneorganisasjoner, blir ofte undertrykt. 

Mogens Pedersen sier at konflikt alltid går ut over kvinnene – hvis de skal ta seg av barn under kummerlige forhold i en flyktningleir, ha tilgang til utdanning og hvis selvbestemmelse ryker, eller mer generelt når sikkerhetsstyrker slår ned på sosiale bevegelser og sivilsamfunn, fordi de frykter terror eller opprør. 

På tross av alle utfordringene skjer det også fremskritt når det gjelder politisk deltakelse og politiske rettigheter. Ifølge Den interparlamentariske union har andelen kvinnelige parlamentsmedlemmer på tvers av landene i Afrika sør for Sahara nesten blitt tredoblet siden 1995. 

Ifølge Verdensbanken har regionen vært i front de siste par årene når det gjelder antall nye lover som sikrer kvinners rettigheter, om det så er innenfor foreldremyndighet, likelønn eller arbeidsrettigheter. Samtidig ser man nå også at kvinner fra mange sosiale lag – fra de fattige over til selvstendige “markedskvinner” til kvinner med utdanning – organiserer seg og går ut i gatene.

– Kvinner spiller en mer dynamisk rolle i de forskjellige sosiale bevegelsene, med mer politisk organisering og vi har eksempelvis sett kvinner fra slumområder være veldig aktive i revolusjonene i Burkina Faso i 2014, og Sudan i 2019, forklarer Mogens Pedersen. 

Alt i alt er det både fremgang og tilbakegang når det kommer til rettighetene for jenter og kvinner i de mange landene i regionen, forklarer han. 

– Hvert land har sine egne utfordringer og problemer, slår Mogens Pedersen fast. 

– Men det har også vært store fremskritt.