Analyse: I Frankrike kan du nå spore t-skjorten din sine skadelige kjemikalier og mikroplast

“Inneholder resirkulert polyester”. 

Hvis du har vært ute på shopping i det siste for å fornye garderoben, har du kanskje støtt på en lignende formulering. Kanskje til og med skrevet med grønne bokstaver på en FSC-sertifisert merkelapp i papp. Og da må jo blusen, blazeren eller buksa være et bærekraftig valg?

Svaret er mer komplisert enn man får inntrykk av i butikken. For mest sannsynlig står det ikke at den resirkulerte polyesteren ofte stammer fra plastflasker, som istedenfor å bli til nye flasker igjen og igjen, nå ender opp på søppelfyllingen når klærne ikke lenger blir brukt. Merkelappen i papp forteller heller ingen ting om mikroplast eller om hvor mye energi, vann og kjemikalier som kreves for å resirkulere tøyet.

Det er med andre ord ikke lett å være forbruker hvis man vil kjøpe “bærekraftig mote”.

Motebransjen er en av verdens med forurensende industrier: Produksjonen slipper ut mer enn den globale fly- og shippingindustrien til sammen. I dag bruker vi i gjennomsnitt klærne våre kun syv ganger, fordi fast fashion er så billig og av dårlig kvalitet. Hvert sekund blir en lastebil med klær derfor dumpet på søppelfyllinger i hele verden, og kun en prosent blir i dag resirkulert til nye tekstiler. Listen fortsetter.

Det er bare ikke en god annonsetekst når du skal selge mye klær. Samtidig har den globale industrien hittil vært veldig lite regulert. Derfor er spesielt mange eksempler på greenwashing i motebransjen. En rapport fant i 2021 ut at 59 prosent av grønne påstander fra europeiske og britiske klesmerker er villedende. H&M er toppscorer, bl.a. Fordi deres såkalte Conscious Collection består av store mengder syntetiske fibre som er laget av olje.

Men nå begynner det omsider å skje noe. H&M har fjernet sin “Conscious choice”-kategori etter at forbrukermyndigheten i Nederland i fjor slo fast at det er greenwashing. I Storbritannia etterforsker konkurransemyndighetene ASOS og Boohoo på grunn av vage påstander om bærekraftighet. I Danmark ble Zalando nylig anmeldt til Forbrukerombudsmannen for å markedsføre varer som bærekraftige med palett av hjemmelagde sertifiseringer.

Samtidig er lovgiverne endelig i ferd med å begynne å gjøre noe med motebransjens enorme forurensning når det nå ikke går raskt nok fra bransjens side. I fjor kom EU endelig med en etterlengtet og ambisiøs tekstilstrategi, og i USA landet bl.a. The Fashion Act. De spås å kunne endre ikke bare hva merker kan skrive på klesmerkene sine, men også produksjon og design til lengre holdbarhet. De handler om alt fra bøter ved greenwashing, digitale “produktpass”, slik at materialene i klærne kan spores, og at klesselskapene må betale for avfallshåndteringen av de millionene av tonn med klær som ender på søppelfyllinger hvert år. Inntil videre er det dog kun lovforslag som først må diskuteres og revideres før de kan tre i kraft.

Det har Frankrike valgt å ikke vente på, så fra i år har store selskaper måtte informere forbrukerne om det enkelte klesplaggets innhold av skadelige kjemikalier og mikroplast, hvordan det repareres og resirkuleres, sporbarhet på materialene m.m. Mindre selskaper som selger klær, sko og tekstiler må følge etter innen de neste to årene.

Kritikerne spør om en bransje med så komplekse verdikjeder overhodet har nok styr på dataene til å kunne gi forbrukerne historien til klærnes samlede miljøregnestykke. Og om kunden i butikken kan forholde seg til t-skjortens klimaavtrykk på planeten.

Men med de nye lovgivningene blir pålitelig dokumentasjon nå ikke til å komme utenom. Samtidig kan journalister og andre vaktbikkjer lettere holde spesielt fast fashion-merker til ansvar for det aller største problemet: De 100 milliarder klesplaggene som blir produsert i året. For nei, slik som det globale forbruket ser ut akkurat nå, gjør du ikke noe bra for kloden når du kjøper en ny t-skjorte. Uavhengig av om den er laget av økologisk bomull eller resirkulert polyester.