12. april 2024

En større bit av kaken: Nå rister Tanzania cashewnøttene selv

Før reiste nøttene den lange veien fra Afrika til Asia kun for å bli ristet. Men i Mkinga-distriktet i Tanzania kan cashewbøndene nå bearbeide de nøttene lokalt, som betyr at de får en større fortjeneste når de selger dem videre til det europeiske markedet.

 Før solgte cashewbøndene nøttene sine i rå form og fikk nesten ingenting for dem. Nå kan de selv bearbeide dem og dermed selge nøttene til en mye høyere pris. Foto: CARE

Før solgte cashewbøndene nøttene sine i rå form og fikk nesten ingenting for dem. Nå kan de selv bearbeide dem og dermed selge nøttene til en mye høyere pris. Foto: CARE

Forestill deg at du står på matbutikken for å kjøpe snacks. Du strekker deg etter posen med salte ristede cashewnøtter, slenger den i handlekurven og går mot kassen. Posen glir nedover kassabåndet. Bip. Bip. Og så et enkelt tæpp med bankkortet.   

Før du kjøpte cashewnøttene har de vært på en lang, lang reise. Så snart de lokale småbøndene i Tanzania har høstet nøttene, blir de typisk fraktet flere tusen kilometer vekk til fabrikker i Asia hvor de blir avskallet, ristet, saltet og pakket. Da er de klare for salg og blir fraktet ut til hyllene i europeiske matbutikker. Slik har det i hvert fall vært for de fleste cashewnøtter fra Tanzania. 

Men på grunn av et prosjekt, som utviklingsorganisasjonen CARE – med støtte fra det danske utenriksdepartementet – står bak, har en del av nøttene de siste to og et halvt årene sluppet seilturen til Asia, fordi de i stedet kan bli avskallet, ristet og saltet lokalt i Tanzania. Det gir de lokale cashewbøndene mer penger mellom hendene. 

Når bøndene får mer penger så forbedrer det livene deres. De kan få mer mat på bordet og betale for skolegangen til barna sine, forteller CAREs programleder Peter Bruun Clausen over telefonen fra hjemmet sitt i Vietnams hovedstad, Hanoi. 

Cashew er gull 

Tanzania er blant verdens største produsenter av rå cashewnøtter. Over 80 prosent av de tanzanianske cashewnøttene eksporteres i rå form til Vietnam og India for å avskalles, ristes og saltes, før de blir solgt som snacks til europeiske matbutikker. Og hva er egentlig problemet med dette? 

En bearbeidet – dvs. en avskallet, ristet eller saltet – cashewnøtt er mer verdt enn en rå, fordi du og jeg ikke vil kjøpe en cashewnøtt med skall på matbutikken. Cashewnøtten er altså kun mye verdt når den blir bearbeidet. Det foregår som regel i Asia, fordi Tanzania ikke har hatt fabrikker hvor de selv kan bearbeide nøttene. 

Det er ikke bare dårlig for klimaet, men rent økonomisk betyr det også at de indiske og vietnamesiske virksomhetene som forvandler den rå nøtten til en salt snack, høster en større del av fortjenesten når du kjøper den ferdige pakken med cashewnøtter. Ristede nøtter kan selges dyrene enn rå, og det er som regel de som bringer varen til det endelige markedet som tjener mest på det ferdige produktet. De lokale småbøndene i Tanzania går altså glipp av en stor del av inntekten ved salget. 

Nettopp den tapte inntekten er en del av det som CARE, i samarbeid med den østerrikske virksomheten Biotan og et lokalt andelsselskap, har særlig fokus på i Mkinga-distriktet i det nordlige Tanzania. 

Det har for eksempel blitt opprettet lokale bearbeidingssentre, og Biotan eier også en stor fabrikk i Tanzanias største by, Dar es Salaam. På den måten kan de 3000 lokale småbøndene som er med i prosjektet selv bearbeide nøttene i stedet for å selge dem til en mellommann, som så selger dem videre. Det betyr at cashewbøndene nå kan selge nøttene sine til en mye høyere pris. 

Før prosjektet fikk bøndene 20 cent per kilo, og i dag får de 60 cent per kilo. 

Peter Bruun Clausen forteller at de lokale bøndene nå har et ordspråk om cashewnøtter, nemlig: “Cashew er gull”. 

Teller man med bøndenes familiemedlemmer, er det opptil 15000 mennesker som får glede av prosjektet.

Cashewnøtten vokser på frukten til cashewplanten. Cashewnøtten har et skall som inneholder en uspiselig olje, og derfor må cashewnøtten avskalles før den kan spises. CARE

Utover at bøndene selv kan bearbeide nøttene, innebærer prosjektet også at de får en økologisk sertifisering som bidrar til den høyere prisen. Utover dette har det blitt laget undervisningsmateriale til noen lokale bønder for at de skal få økt kunnskap og trening i metoder for hvordan man best dyrker cashewtreet. For eksempel får de kunnskap om den riktige avstanden mellom plantene, og hvordan planten skal beskjæres og vannes for å gi de best mulige cashewnøttene – for jo høyere kvalitet på nøtten, des høyere pris. 

Med bedre kunnskap kan de produsere flere cashewnøtter av bedre kvalitet, og nå kan de i tillegg selge dem økologisk, som de tjener markant mer på, forteller Bruun Clausen. 

Slutt på mellommenn 

Cashewbøndene får altså tre ganger så mye for nøttene som før prosjektet. Men hvor sikkert er det, at profitten rent faktisk havner i hendene på cashewbonden?

Ifølge Lars Buur, som er professor ved Institutt for samfunnsvitenskap og erhverv på Roskilde Universitet, fremstår den høyere prisen på nøttene umiddelbart som en god historie.  

Men det lønner seg å være litt forsiktig. Fordi det ikke er sikkert at det er tilfellet her. I en stor del av de økologiske verdikjedene fra kakao, kaffe eller cashewnøtter, er det nemlig typisk et problem at de som tjener mest på prosessen er de som er lengre opp i verdikjeden. Dette kan være fordi det vil være ekstra omkostninger og større krav til bøndene, og de omkostningene blir stadig overlatt til det første leddet i en verdikjede, forklarer Buur.     

I et økologisk landbruk skal bøndene nemlig leve opp til en rekke forskjellige standarder. De skal for eksempel unngå en lang rekke pesticider, mindre vann og kan ikke lenger bruke genmodifiserende teknologier – disse konvensjonelle dyrkingsmetodene skal erstattes med økologiske. Men ifølge Bruun Clausen er ikke det et problem for cashewbøndene i det nordlige Tanzania. 

Bruken av kjemikalier som for eksempel pesticider, er ikke særlig utbredt i Mkinga-distriktet. Derfor kan vi også forholdsvis enkelt og raskt legge om til økologisk blant de fleste bøndene, sier Bruun Clausen. 

På de lokale bearbeidingssentrene lærer bøndene å avskalle cashewnøttene og utnytte flere deler av cashewplanten, som som regel går til spille om høsten. Nå bruker de den resterende delen av cashewplanten til å for eksempel lage cashewvin, dyrefor og kompost som de kan selge på lokale markeder.

Tidligere solgte en del av bøndene nøttene sine ulovlig til mellommenn fra Kenya. Nå kan de selge nøttene direkte til virksomheten Biotan. CARE

Omstillingen til økologisk landbruk er altså forholdsvis enkel. Men hvordan sikres det at det er akkurat cashewbonden som får profitten? 

Før solgte mange cashewbønder nøttene sine ulovlig til kenyanske mellommenn på den andre siden av grensen. Selv om de nesten ikke fikk noen ting for nøttene, gjorde de det fordi de hadde bruk for pengene her og nå. Men ifølge Bruun Clausen er de kenyanske mellommennene nå langt mindre synlige. 

Bøndene har nå muligheten til å selge direkte til en ansvarlig grossist fremfor mellommenn. Virksomhetspartneren vår Biotan henter nøttene hos bøndene, og så er det kontantavregning med det samme. Og det er til enda høyere priser enn på det øvrige markedet. Attpåtil får de økologisk sertifiserte bøndene en bonus av Biotan på hele 10 prosent, forteller Bruun Clausen. 

Skaper gjenklang i Tanzania 

Den tanzanianske regjeringen har fulgt nøye med på prosjektet. Det er nemlig et stort politisk ønske om å holde bearbeidingen av cashewnøttene i Tanzania fremfor å sende det tvers over jordkloden. 

Prosjektet har virkelig skapt gjenklang i Tanzania. Regjeringen og selve presidenten har kontaktet oss flere ganger, og eksempelvis besluttet at undervisningsmaterialet vi har laget til bøndene skal brukes av landbruksmyndighetene i alle distrikter i Tanzania. Det er faktisk noe som skjer allerede nå, sier Bruun Clausen. 

Helt konkret vil et par bønder i hvert lokalsamfunn bli lokale casheweksperter, som deler kunnskapen videre til de øvrige cashewbøndene. 

Dette er et eksempel på at det godt kan la seg gjøre å bearbeide nøttene lokalt i Tanzania, og de ønsker jo gjerne å sette en stopper for eksporten til Asia, sier Bruun Clausen.

Cirka 120 kvinner

har gjennom prosjektet fått landtitler, som betyr at de nå selv eier jorden.