Enkel metode gir klimavennlig ris

Ris er en av verdens viktigste avlinger og den primære matkilden til halvparten av jordens befolkning. Men tradisjonell risdyrking slipper ut metan, en drivhusgass som er 34 ganger så kraftig som CO2. Eksperter anslår at risdyrking står for opp mot to prosent av verdens utslipp av drivhusgasser – nesten like mye som global flytrafikk.

Ris har et stort vannbehov og blir som oftest dyrket på oversvømte åkere. Men uten oksygen danner mikrober i jorden metan, som slippes ut gjennom risplantene.

Med en simpel metode kan man likevel halvere metanutslippet, forteller Andreas de Neergaard. Han er prodekan ved Københavns Universitet, har doktorgrad i agroøkologi og har forsket på klimavennlig ris i en årrekke.

«Løsningen er å tilføre oksygen til jorden. Hvis man drenerer markene periodevis, i stedet for å holde dem oversvømt, kan man redusere utslippet av drivhusgasser markant,» sier han.

Stort klimapotensiale

Sammen med hvete og mais er ris en av verdens største avlinger, og det finnes flere hundre millioner risbønder.

«Innenfor landbruket har klimavennlig risdyrkning kjempestort potensiale,» sier Andreas de Neergaard.

Norman Uphoff er professor emeritus ved Cornell University i New York og har lenge arbeidet med klimavennlige risdyrkningsmetoder. Overfor Verdens Bedste Nyheder anslår han at opp imot 20 millioner risbønder verden over, fra Indonesia til Peru, allerede dyrker ris med klimavennlige vanningsmetoder.

Vanskelig balanse

Ideen bak klimavennlig ris er enkel. Drenerte åkere får oksygen, og dermed dannes det ikke metan. Men ris krever mye vann, og en kan derfor ikke drenere åkrene når som helst.

«Det er en fin balanse å drenere såpass at man reduserer metanutslippet, uten å begrense risens tilvekst,» forteller Andreas de Neergaard.

Samtidig er det en utfordring at når jorden er halvvåt etter drenering blir det dannet lattergass i stedet for metan – og lattergass er en drivhusgass som er 300 ganger så kraftig som CO2. Men Andreas de Neergaard og hans kollegaer har påvis at ved å drenere markene én gang tidlig på sesongen kan redusere metan, uten å produsere lattergass.

Krever organisering

Den største hindringen er mer praktisk. De fleste risåkrene henger sammen eller er anlagt som terrasser, slik at man ikke kan drenere én enkel åker, for så å oversvømme den igjen.

«Man må synkronisere vanningssystemet med resten av landsbyen, så det krever planlegging å styre vannet på en annen måte enn bøndene er vant med,» forklarer Andreas de Neergaard.

Han mener at utfordringen derfor må løses organisatorisk og politisk, for eksempel ved å organisere risbønder på landsbynivå, anlegge vanningskanaler eller ved å etablere dreneringsordninger.

«Fordelene ved å senke utslippet av drivhusgasser ligger på globalt nivå, og ikke hos de fattige bøndene som er mer opptatt av å dyrke nok mat til deres barn. Derfor er det behov for institusjonell støtte og hjelp til implementeringen,» sier han.