I Ecuador vinner urfolk flere tiårs kamper om beskyttelse av regnskog

Dypt inne i den sørøstlige ecuadorianske provinsen Zamora-Chinchipe skyter frodige, grønne trær opp mellom slingrende elver i den varme og fuktige regnskogen. Et rent paradis for biologisk mangfold med tusenvis av planter og hundrevis av insekter og dyr, som andestapiren og brillebjørnen. Regnskogen er også hjem for shuar-folket, som i flere hundre år har bodd i Amazonas, de har i mange tiår kjempet for å bevare skogens nødvendige ressurser. 

Frem til 50-tallet levde shuarene spredt ut over jungelen uten et fast hjem. Etterhvert fikk flere byfolk øynene opp for naturens rike ressurser, noe som førte til at shuarene fikk mindre plass å bo på. For å unngå å miste jorden, slo de seg ned i såkalte centros som er faste bofellesskap i jungelen. Et av disse fellesskapene fikk navnet Tiwi Nunka, oppkalt etter den første shuar som slo seg ned i området, og som på oversatt til norsk betyr “Tiwis territorium”. Siden da har urfolket i Tiwi Nunka kjempet for å beskytte deres 5.500 hektar jord mot gruvedrift og avskoging.

Nå har endelig flere tiår med kamper gitt resultater. 

I juli besluttet Ecuadors departement for miljø, vann og økologi at Tiwi Nunka skulle være et beskyttet område som shuar-folket kunne forvalte fritt. Det betyr at det i dag er shuarene som utelukkende har rett til å bruke områdets ressurser og det er også beskyttet mot utnyttelse fra avskoging og gruveselskaper. Det er en stor seier for de 33 familiene i Tiwi Nunka som er avhengige av jungelens vann, mat og medisin. 

– Våre eldre etterlot oss en arv om å passe på naturen, og derfor vil vi bevare vannet, plantene og alt som har liv i skogen, sa Milton Asamat, lederen for shuar-fellesskapet i El Kiim, som omfatter Tiwi Nunka, til mediet Mongabay. 

En seier for naturen 

Kampen for Tiwi Nunkas beskyttelse fikk for alvor medvind i 2005, da organisasjonen Nature and Culture International fikk øynene opp for saken. 

Organisasjonen, som jobber for å beskytte urbefolkningers kultur og biologisk mangfold, krevde at Tiwi Nunkas samlede areal på 55 kvadratkilometer skulle leve opp til navnet sitt og faktisk skulle være et territorium kun for shuarene. Den beslutningen kom endelig tidligere i år. 

– Det er en stor, historisk seier for shuar-samfunnet, forklarer Trotsky Riera, som er prosjektkoordinator for Ecuador i Nature and Culture International og som jobber med urbefolkningen i Tiwi Nunka. 

– Ingen andre vil være i stand til å invadere området i fremtiden. Det sikrer ikke bare shuarenes historie og kulturelle forbindelse til området, men også biologisk mangfold i Tiwi Nunka, forteller han. 

Det er ikke kun shuarene som kan puste lettet ut. Det øvrige livet i regnskogen har også fått en viktig livline. Trotsky Riera forklarer at Tiwi Nunka er plassert mellom to store, beskyttende nasjonalparker, som nå tilsammen kan fungere som et stort beskyttet naturområde med utvidede territorier for regnskogens dyreliv.

Urfolk passer på naturen

Det er ikke et enkelttilfelle at naturområder som Tiwi Nunka er i bedre hender hos urbefolkningen. 

Det er anslått at minst en tredjedel av jordens landareal tilhører urfolk. I de områdene inngår 80 prosent av klodens resterende biologiske mangfold av skog, som har vist seg å trives langt bedre under urfolkenes forvaltning. Undersøkelser viser at i de områdene hvor urfolk har full forvaltning over naturen, er 91 prosent av økosystemene bevart under gode forhold. I Bolivia, Colombia og Brasil kom forskere frem til at landområder som ble forvaltet av urfolk hadde 73 prosent mindre CO2-utslipp enn landområder som ble forvaltet av andre. 

Skogene blir i høyere grad stående i de områdene hvor urfolk har rettighetene til jorden. Det skyldes i høyeste grad urbefolkningenes levemåte hvor naturen er kjernen i samfunnet og hvor kulturen er basert på teknikker som er bærekraftige og beskytter naturens ressurser. 

Trotsky Riera fra Nature and Culture International understreker derfor at det er avgjørende for klodens biologiske mangfold at flere urfolk får full kontroll over landområdene sine. 

– Urbefolkningenes områder er under økende press fra utviklingsprosjekter som olje- eller gruvedrift. Det er et problem fordi det i ettertid viser seg at det vil være umulig å nå Bærekraftsmålet om bevaringen av biologisk mangfold uten hjelp fra urfolk, sier han.