Eriam Sheikh avbildet etter bruk av toaletter på stylter over avløp. Av Rafiq Nagar in Mumbai. Bilde: Manpreet Romana/UNICEF

Ikke- drit og dra

Per dags dato har det blitt bygget over 9 millioner latriner i India med formål å bedre sanitære forhold. Tross dype gap i prosessen har det medbragt enorme folkehelsefordeler, som må ses i en global sammenheng for å nå felles mål.

Del

: Asia

: Helse

I forbindelse med feiringen av Mahatma Gandhi sitt 150-års jubileum i 2014 satt den indiske regjeringen et mål om å kunne erklære India ODF innen februar 2019. ODF er kort for «open defecation free», og betegner den menneskelige praksisen hvor man bruker åpen natur og omgivelser for avføring fremfor på et toalett, som for eksempel i en grøftekant, skogen osv. Det er gjerne vanlig i områder som ikke har- eller opplever liten tilgang på sanitær infrastruktur- og tjenester. India har derfor igangsatt en landsdekkende kampanje, Swachh Bharat Mission (SBM), for å ta et oppgjør med innenlands infrastruktur for å bedre den nasjonale sanitære standarden. Men til hvilken grad har prosjektet vært vellykket?

Da WHO (World Health Organization) i 2018 publiserte en rapport om foreløpige estimater av potensiell helseinnvirkninger fra økt sanitærdekning gjennomSBM, ble det påpekt betraktelige helsegevinster. Ifølge rapporten er det estimert at kampanjen har avverget rundt 300 000 dødsfall relatert til diaré og protein-energi underernæring. Før SBM ble iverksatt forårsaket utrygge sanitære forhold i underkant av 200 millioner dødsfall. I løpet av fem år har disse tallene blitt redusert drastisk. Videre er det svært sannsynlig at SBM også har medført til ytterligere helsegevinster i form av endringer i personlig hygiene (eksempelvis håndvaskrutiner) og rent drikkevann, som kan redusere risikoen for smitte relatert til forurenset vann av avføring, ifølge World Health Organization.

Prosjektet har i tillegg fremmet flere viktige utviklinger knyttet til kjønn og kvinnens posisjon i det indiske samfunn. For det første bedrer installasjonene av latriner muligheten for å opprettholde grunnleggende standarder for hygiene. For det andre minimerer det sårbarhetsgraden kvinner står ovenfor idet praktiseringen av «open defecation» gjør dem svært utsatt for både vold og overgrep. For det tredje, har behovet for privatliv en enorm betydning for kvinnens verdighet etter som at avføring i dagslys er ofte tilknyttet stor skam. Dette henger naturlig nok sterkt sammen med utfordringen knyttet til risikoene kvinner møter når de er nødt til å gjøre fra seg i mørket. På den måten fremhever det også hvordan sosiale og kulturelle integrerte oppfatninger kan være problematisk når vi strever for å oppnå grunnleggende menneskerettigheter. Tatt i betraktning betyr dette at arbeidet er et viktig verktøy som ikke bare reduserer sårbarheten til kvinner som en utsatt samfunnsgruppe i utviklingsland, men utfordrer også rettighetsmotstridende normer.

Videre har prosjektet også blitt satt til verks i forbindelse med å oppnå FNs bærekraftighetsmål Nr 6: «Sikre bærekraftig vannforvaltning og tilgang til vann og gode sanitærforhold for alle». I følge FN-sambandet dør millioner av mennesker hvert eneste år fordi de ikke har tilgang på rent vann og toalett. Idet barn under fem år er en særlig utsatt samfunnsgruppe, tyder nedgangen i barnedødelighet i India på at Swachh Bharat Mission (SBM) initiativet har spilt en særdeles viktig rolle i denne utviklingen.

På en annen side, har nylige prosjektsvurderinger presentert av Senter for Vitenskap og Miljø (CSE) identifisert digre gap i prosjektet. Ifølge CSE sin Down To Earth-analyse påpekes hvordan de nye toalettene til sammen produserer rundt hundre tusen tonn avfall hver dag. Sushmita Sengupta, leder av program for vannavfallshåndtering i rurale områder i CSE, sier at  – Dette kan vise seg å bli et mye større problem enn hva [open defecation] er til å begynne med. Dersom det ikke håndteres ordentlig, vil de skremmende mengdene avfall som kommer fra disse toalettene kunne spore seg frem i nærheten av folks hjem og forurense land- og vannkilder alvorlig. Bekymringer har derfor blitt reist angående hvor alt avfallet ender opp. I kontrast til prosjektets hensikt, kan det, dersom det ikke håndteres på riktig måte, føre til forurensing av både land og vann og med det utvikle seg til å bli et enormt folkehelseproblem. Kritikken baner også vei for et annet viktig spørsmål: Betyr dette at det det også er andre viktige dimensjoner ved prosjektet som kan ha blitt oversett eller ignorert?

Det er tydelig at Indias initiativ til utbyggingen av latriner på tvers av landet har hjulpet millioner av mennesker på forskjellig vis. Kampanjen har blant annet styrket kvinnens stilling i lokalsamfunnet og reddet flere hundre tusen liv. Når det er sagt, idet vi ønsker at prosjektet skal være fullstendig vellykket, stilles det også krav til at prosessen også inkluderer sikker avhending og gjenbruk av avfall. Dersom man ikke gjør det vil vi heller ikke klare å høste fordelene av trygge sanitære forhold. Til tross mangler ved SBM, betyr dette at kampanjen til syvende og sist er et steg i riktig retning for både India som en nasjon, så vel som det globale samarbeidet mot felles mål.