Videre etter korona: Verdens fattigdom avtar igjen og slår ny bunnrekord

Først fire skritt frem, deretter et skritt tilbake. Men så et skritt frem igjen. Det høres kanskje ut som en oppskrift på folkedans, men det handler faktisk om hvordan det har gått med å redusere fattigdom i verden siden 2010. 

Hvert skritt i “dansen” tilsvarer omtrent 100 millioner mennesker som beveger seg over eller under den internasjonale grensen for ekstrem fattigdom, som ligger på 2,15 dollar om dagen. 

Eller sagt på en annen måte: I 2010 var det litt over 1100 millioner ekstremt fattige i verden. Syv år senere lå tallet på under 700 millioner mennesker.

Men så kom korona. Verdens land besluttet å stenge ned i forbindelse med pandemien, og dette rammet verdens fattigste hardt fordi handel og produksjon stoppet opp. For første gang på mange år begynte fattigdommen å stige igjen.

Bare i India ble millioner av fattige migrantarbeidere tvunget til å gå hundrevis av kilometer hjem til landsbyene sine, fordi de ikke lenger kunne tjene til livets opphold inne i de store, men lukkede byene.  

Antall fattige i verden steg derfor igjen til 762 millioner på bare ett år. Det viser tall fra Verdensbanken. 

Stor nedgang i fattigdom – men ikke i alle land

Etter koronapanikken roet seg, har verden åpnet opp igjen og det er igjen mulig å finne arbeid. Det har fått antallet ekstremt fattige til å avta nok en gang. Faktisk er vi nå nede i 690 millioner ekstremt fattige i verden, og det er enda lavere enn tidligere rekord i 2017, skriver Verdensbanken.    

Utviklingen gleder Adam Moe Fejerskov, medlem av danske Udviklingspolitisk Råd og seniorforsker ved Dansk Institut for Internationale Studier, hvor han blant annet forsker på global ulikhet og konsekvenser av dette. 

– Det er først og fremst positivt at fattigdom overordnet sett er blitt redusert til nivået før Covid, sier han.

Likevel minner han også på at fremskrittene er svært ujevnt fordelt.

– De aller fleste landene som har klart å redusere fattigdommen etter pandemien er relativt velfungerende land, hvor det finnes områder med fattigdom, men hvor det også er mulig å bevege seg opp og ut av fattigdommen, sier Moe Fejerskov. 

Færre fattige på alle nivåer

I 2015 ble alle verdens land enige om å vedta de 17 bærekraftsmålene og det første og viktigste målet er at ekstrem fattigdom skal utryddes innen 2030. Det vil si at ingen mennesker skal leve under grensen på 2,15 dollar om dagen. Samtidig er det også meningen at andelen mennesker i fattigdom på alle andre nivåer skal halveres. 

 De ulike nivåene er viktige fordi når vi snakker om “ekstrem fattigdom” handler det om den internasjonale fattigdomsgrensen på 2,15 dollar om dagen. Denne grensen er ofte blitt kritisert for å være for lav, fordi man fortsatt er veldig fattig selv om man kommer litt over grensen og kanskje får en inntekt på tre dollar om dagen. Likevel blir den internasjonale fattigdomsgrensen brukt som en generell målestokk for hvordan det går med å bekjempe fattigdom i verden. 

Det finnes også andre fattigdomsgrenser som ligger høyere. Jo høyere grense man setter, jo flere fattige kan man si det er. Uansett om man måler fattigdommen på 2,15 dollar, 3,65 dollar eller 6,85 dollar om dagen, ser likevel kurven noenlunde lik ut og viser de samme “dansetrinnene” i løpet av det siste tiåret.

Vi blir ikke helt kvitt ekstrem fattigdom innen 2030

Selv om den globale fattigdommen nå er nede på et rekordlavt nivå, kunne vi ha kommet mye lenger om det ikke hadde vært for pandemien. Koronapandemien har satt utviklingen flere år tilbake, skriver FN i sin siste statusrapport om hvordan det går med bærekraftsmålene. 

Det betyr at målet om å si helt farvel til fattigdom ikke lenger er realistisk.

– Det er absolutt ingen sjanse for at vi når målet om å utrydde ekstrem fattigdom helt innen 2030, sier Moe Fejerskov tydelig. 

– Men målet om å utrydde fattigdom har alltid vært en ambisjon eller en idealistisk målestokk som alle vet at vi ikke vil lykkes med å nå – men som likevel er viktig, fordi det er så ambisiøst og entydig, og derfor sender et tydelig signal om hvor vi er på vei.

Selv om vi ikke kommer helt ned til null fattige, kan fattigdommen fortsette å falle “et par prosent” mer innen fristen i 2030, ifølge seniorforskeren. Men ettersom den gjenværende ekstreme fattigdommen stort sett er til stede i de fattigste og svakeste landene, vil det kreve en massiv endring i innsatsen rettet mot disse landene om vi skal komme nærmere målet enn anslagene forventer, sier han.

– En endring som vil være helt naturlig i lys av bærekraftsmålenes mantra om å ikke etterlate noen, men som ikke alle bistandsdonorer har støttet nok de siste årene, avslutter Moe Fejerskov.