Ny historiske avtale skal beskytte verdenshavene

Det var et følelsesladet øyeblikk. I nesten 20 år har verdens land brukt på å diskutere hvordan de kan beskytte verdenshavene bedre. 

Da det endelig var tid for å ta en beslutning, krevde det likevel to ukers debatt og til slutt 38 timer beinharde og søvnløse forhandlinger, før den nye “High Seas”-traktaten om verdenshavene denne måneden endelig ble vedtatt i FNs hovedkvarter i New York. 

Flere ganger var det uklart om de 193 landene kom til å bli enige, men det gjorde de. 

– Skipet har nådd havn, sa konferanseleder Rana Lee fra Singapore fra talerstolen til applaus fra delegatene som var tilstede. 

Avtalen kalles historisk fordi det er første gang verdens land kan bli enige om en praksis om å beskytte verdenshavene. Selv om de i teorien allerede har vært enige om det lenge. 

Det er bred enighet om at havet er livsviktig for oss mennesker, det produserer både enorme mengder fisk og skalldyr og halvparten av oksygenet vi puster kommer fra algene i havet. Men allikevel har havet store problemer med forurensing og overfisking, og det er derfor tydelig at det krever felles handling for å beskytte de. For verdenshavene er jo i virkeligheten bare et stort globalt hav, hvor både fisk og forurensing beveger seg på tvers av alle landegrenser. 

Kamp om dyrebare mineraler og dyphavs-DNA

Selv om havet naturlig henger sammen, har vi mennesker delt det opp på kryss og tvers. I 1982 ble verden ble verdens land enige om at hvert land har rett til å bestemme over et havområde som ligger 200 sjømil (370 km) fra landets kyst – den såkalte eksklusive økonomiske sonen. Mange land har allerede opprettet store beskyttede havområder innenfor deres egne soner. 

Det er ofte god butikk, fordi det både kan gi store turistinntekter og mye mer fisk i nettet når et land beskytter havområdene sine. For eksempel er fangsten av tunfisk steget med 54 prosent på Hawaii, etter at USA i 2006 opprettet et stort beskyttet havområde. 

USA kunne gjøre dette fordi staten Hawaii ligger midt ute Stillehavet og gir derfor USA nasjonale rettigheter over et stort stykke av det åpne havet. Cirka to tredjedeler av havet ligger veldig langt fra både øyer og fastlandets kyst. Her har ingen land egentlig eierskap, men alle land har rett til å fiske, forske og frakte varer. 

Det er nesten ingen beskyttede havområder i denne sonen for ingen land har hatt rett til å begrense andre lands rett til å bruke disse områdene. Områdene har vært som et slags havets ville vesten, uten noen sheriff i sikte. 

Det er her den nye hav-traktaten kommer inn i bildet. Traktaten vil i seg selv ikke beskytte så mye som en dråpe i havet, men avtalen skal bli det avgjørende internasjonale juridiske fundamentet, som for første gang noensinne vil gjøre det mulig å opprette beskyttede områder langt ute i det åpne havene. 

Det handler ikke bare om retten til å fiske, men i stigende grad også om retten til de ettertraktede mineralene som ligger på havbunnen, og som blant annet kan brukes i den grønne omstillingen. 

Samtidig har det vært vanskelig å bli enige om hvordan rettighetene til havenes såkalte genetiske ressurser skulle fordeles. Akkurat som livet på land inneholder livet i havet nemlig en masse forskjellige stoffer, som kan brukes til å finne opp ny, banebrytende medisin eller brukes i industri på forskjellige måter. 

Første skritt til mer liv i havet 

Selv om de 193 FN-landene nå har blitt enige om å inngå den nye havtraktaten, er det fortsatt et stykke igjen før den begynner å virke. Først skal traktaten offisielt vedtas, noe som bare er en formalitet. Deretter skal minst 60 land individuelt skrive under på traktaten, før den kan tre i kraft. Så skal landene hver for seg skrive traktaten inn i sin egen lovgivning. Først da har traktaten juridisk gyldighet, og det er først da individuelle havområder i det åpne hav kan bli utpekt og opprettet som havreservater. Men før beskyttelsen kan virke, skal disse reservatene overvåkes og kontrolleres i praksis. 

Et av de mulige områdene som er i sikte er et tropisk farvann vest for Costa Rica, hvor kjølig og næringsrikt vann strømmer fra dypet og opp til overflaten. Dette gjør området til et hotspot for fisk og andre havdyr. Området ligger utenfor Costa Ricas og Nicaraguas egne økonomiske sone, men med den nye havtraktaten vil det allikevel bli mulig å frede området. 

Det er bruk for mange av slike områder, for ambisjonen er at i alt 30 prosent av verdenshavene skal være beskyttet allerede i 2030. Det vedtok verdens land i fjor. Men verden har det travelt. For selv om det allerede finnes tusenvis av havreservater, så utgjør bare 2,9 prosent av verdens samlede havareal områder som er under “full og effektiv” beskyttelse. Noen ganger finnes de beskyttede områdene kun som streker på et kart. 

Så selv om FN-konferansen kunne erklære at “skipet var nådd i havn” for den nye traktaten, og den blir ønsket velkommen som et stort fremskritt, er det fremdeles mange sjømil til før verdenshavene kommer i sikker havn.