Kvinnelige tekstilarbeidere kjemper for bedre rettigheter

Mange store moteselskaper får sydd klærne sine i Bangladesh, hvor eksporten fra tekstilindustrien på bare ti år har vokst fra 9 milliarder til 29 milliarder dollar. 85 prosent av arbeiderne på landets 4825 tekstilfabrikker er kvinner. Selv om det har vært økonomisk vekst er det ikke kommet syerskene til gode. En minimumslønn på bare 420 kr i måneden, dårlig arbeidssikkerhet og 12-timersarbeidsdag er hverdagskost for mange av de 4.5 millioner kvinnelige fabrikkarbeiderne.

Men mange syerskere har nå begynt å få nok. Kvinnene vil ha rettferdige forhold, men veien dit er ikke lett. Denne kampen er det nå laget film om – «Made In Bangladesh» – som først ble vist i Norge under filmfestivalen «Film fra Sør» i november 2019.

RØMTE HJEMMEFRA SOM 11-ÅRING FOR Å ARBEIDE

Filmen er basert på den virkelige historien om syersken Daliya Akhter. Hun rømte hjemmefra som 11-åring fordi hun skulle giftes bort.

«Mine foreldre ville gifte meg bort, men det hadde jeg slett ikke lyst til. Jeg rømte vekk og endte opp i hovedstaden Dhaka. Det skjer ofte at jenter flykter fra deres hjem for å unngå å bli gift», sier hun i et intervju i forbindelse med filmen.

I Dhaka endte Daliya Akhter på en klesfabrikk. Jobben er viktig for henne fordi arbeidsløse kvinner i Bangladesh har større risiko for å ende opp i uønskede ekteskap eller prostitusjon. Men arbeidsforholdene har gradvis blitt forverret med dårlig lønn, dårlige rettigheter og usikre fasiliteter. Da en syerske ble drept i en arbeidsulykke på fabrikken fikk Daliya Akhter nok. Hun ga seg i kast med å lære arbeidsrett og fikk etter en lang kamp stablet på beina en fagforening. En fagforening som hun endte med å bli leder av.

«Jeg ville ikke kun kjempe for meg selv, men for hele samfunnet og hjelpe folk til et bedre liv» sier hun.

KVINNENE KJEMPER FOR SINE RETTIGHETER

For regissøren av «Made in Bangladesh» var det viktig å ikke fremstille kvinnene som ofre, men som individer som tar opp kampen mot et urettferdig system.

«Det er så mange ekstraordinære kvinner som Daliya i Bangladesh, og det er derfor jeg ønsker å lage denne filmen. Vi ser alltid disse kvinnene som noe det er synd på, men det er mange kvinner som skaper positive handlinger i sine samfunn», sier Rubaiyat Hossain. Hun har selv arbeidet med kvinners rettigheter i Bangladesh før hun ble regissør.

Og Daliya Akhters historie er ikke enestående. Flere og flere syrskere ønsker forandring og engasjerer seg i fagforeninger. Antallet fagforeninger har femdoblet seg siden 2013.

Arbeidssikkerheten har fått et løft. Sikkerheten på fabrikkene i Bangladesh har blitt bedre de siste ti årene. Flere store vestlige firmaer, NGO-er, samt lokale og internasjonale fagforeninger har gått sammen om å sikre bedre arbeidsforhold i tekstilbransjen i den så kalte Accord-avtalen.

Avtalen har blant annet skjerpet kravene til brannsikkerhet. Dette var på tide da flere klesfabrikker har vært utsatt for voldsomme brannulykker. Et eksempel er brannen i Tazreen Fashions-fabrikken i 2012 der 112 mistet livet.

«Accord har virkelig gjort mye. Mange av fabrikkene er blitt stengt, blant annet den fabrikken som Daliya jobbet på. Den ble stengt fordi det ikke var noe sprinkleranlegg, og at bygningen var i så dårlig stand at et anlegg ikke kunne installeres» sier Rubaiyat Hossain.

Accord-avtalen ble inngått etter den katastrofale Rana Plaza-ulykken i 2013, der 1134 døde, da en tekstilfabrikk kollapset.

«Etter Rana Plaza-ulykken og de etterfølgende undersøkelsene av sikkerheten i tekstilindustrien ble 200 fabrikker stengt» sier Rubaiyat Hossain.

MED FLERE RETTIGHETER OPPSTÅR OGSÅ NYE PROBLEMER

Men selv om kvinnene kjemper, og flere og flere organiserer seg er det enda en lang vei å gå. Bare 3,8 prosent er medlem av en fagforening, og mange frykter å få sparken hvis de melder seg inn. Og når arbeidsgivere blir presset av sine ansattes krav om bedre rettigheter kan det ende med at eierne velger å flytte produksjonen ut av Bangladesh.

«Det er som en kjedereaksjon. Kort tid etter at Daliya ble fagforeningsleder og sikret en rekke rettigheter for sine arbeidere, stengte fabrikken de jobbet på. Hvor skal arbeiderene nå gå?», sier Rubaiyat Hossain.

For forbrukere i Vesten er ikke løsningen å stoppe å kjøpe klær fra Bangladesh, forklarer Daliya Akhter. Det vil nemlig bare skubbe den billige produksjon til et annet sted med verre forhold. Det må lovgivning til, og det er internasjonale organisasjoner som må stå for det arbeidet.

«Vi skal jobbe sammen for å løse dette problemet – på tvers av grensene», sier Daliya Akhter.