23. juni 2026
Fra sand til skog: Kina har plantet 66 milliarder trær i Taklamakanørkenen
Taklamakanørkenen i Sentral-Asia er i endring. Det kinesiske miljøprosjektet “Great Green Wall” jobber nemlig med å transformere deler av ørkenen til et karbonlager, ved å plante trær i storskala. Siden 1978 har det blitt plantet mer enn 66 milliarder trær for å bekjempe både ørkenspredning og klimautfordringer.
Foto: Texco Kwok, Unsplash.
Et “biologisk tomrom” i forandring
Taklamakanørkenen er verdens nest største sandørken. Den grenser til og regnes som utløperen av Gobiørkenen i Sentral-Asia. Hele 85 prosent av Taklamakanørkenen består av ustabile sanddyner, kraftig vind og et ekstremt tørt klima.
Til og med navnet Taklamakan betyr “place of no return” ifølge gamle folkehistorier, noe som sier mye om de klimatiske forholdene der.
Med andre ord, er det altså svært vanskelig for liv å eksistere der. Derfor blir området ofte omtalt som et “biologisk tomrom”, på grunn av fraværet av dette.
Taklamakanørkenen er også i vekst. Sandstormer og vind blåser bort fruktbar jord rundt ørkenen og erstatter det med sand, som er en prosess kalt for ørkenspredning.
Ørkenspredning truer både natur og menneskers overlevelsesevne i mange deler av verden. Det kan skyldes menneskelig aktivitet som avskoging og klimaendringer, men også naturlige endringer i klimatiske forhold.
Årsaken til ørkenspredningen i Taklamakanørkenen stammer fra urbanisering og utvidelse av jordbruksområder på 1950-tallet, som gjorde landskapet mer sårbart for sandstormer.
Men tiltak har blitt satt inn, både for å bremse ørkenspredningen og for å møte klimautfordringene.
●Taklamakanørkenen er et stort område på cirka 337 000 kvadratkilometer – litt mindre enn størrelsen av Finland. Til sammenligning har Norge et areal på cirka 385 000 kvadratkilometer.
Ørkenspredning er et voksende problem
Per nå er det over 500 millioner mennesker globalt som lever i områder hvor det foregår ørkenspredning, og disse områdene er også ofte ekstra utsatt for andre klimaendringer.
Ifølge FN kan ørkenspredning forverre eksisterende økonomiske, sosiale og miljømessige utfordringer som for eksempel fattigdom, dårlig helse, mangel på matsikkerhet, tap av biomangfold og vannmangel.
Å bekjempe ørkenspredning krever langvarige strategier som å monitorere nåværende dyrkbar jord og vannkilder, samt å gjenopprette tapt landmasse og fokusere på rehabilitering og konservering – nettopp det som foregår i Taklamakanørkenen.
Les mer om FNs konvensjon for å bekjempe ørkenspredning her.
Et grønt belte rundt ørkenen
For å begrense ørkenspredningen har Kina plantet trær i storskala i kantene rundt Taklamakanørkenen. Målet er å skape et grønt belte som skal stabilisere jorda og hindre at sanden sprer seg videre.
Dette omfattende prosjektet startet allerede i 1978, som en del av miljøprosjektet “Great Green Wall”. Prosjektet har mål om å plante milliarder av trær innen 2050, og så langt har mer enn 66 milliarder trær blitt plantet i området. Over de neste 25 årene planlegger kinesiske myndigheter å plante ytterligere 25 milliarder trær.
Forskere har fulgt utviklingen i ørkenområdet gjennom satellittdata fra verdensrommet og observasjoner fra feltarbeid i mange år. Og observasjonene viser tydelige endringer både i vegetasjon og karbonopptak.
Se for deg at Taklamakanørkenen var en tom sandkasse tidligere, men nå er den en sandkasse med noen planter. Og disse fungerer som små CO2 støvsugere.
Før treplantingen, estimerte forskere at sanden i ørkenen tok opp rundt 1,6 millioner tonn CO2 per år. Dette tilsvarer cirka 47 kg CO2 per hektar i året, om det skal fordeles på hele ørkenområdet på 337 000 kvadratkilometer.
Med vegetasjonen har opptaket økt kraftig i de områdene hvor trær har blitt plantet.
Disse områdene tar opp nemlig rundt 1,75 millioner tonn CO2 per hektar i året, som er 30 ganger så mye som tidligere. Om man hadde skalert det til hele ørkenområdet, vil mengden tilsvare cirka 59 millioner tonn CO2 per år. Det hadde vært nok til å absorbere hele Norges årlige utslipp.
Satellittobservasjoner viste samtidig at CO2-nivået i atmosfæren over de grønne ørkenområdene hadde sunket i våtsesongen fra juli til september, sammenlignet med resten av året.
Effekten på ørkenspredning er foreløpig begrenset, men plantingen av trær har bidratt til å forbedre lokale forhold ved å skape grønne områder der det tidligere kun var sand, og skapt et mer levende økosystem.
Kinas grønne prosjekt i Taklamakanørkenen kan derfor demonstrere hvordan planting av trær kan transformere selv de tørreste og hardeste klimatiske områdene til naturlige karbonlagre, og kan fungere som en modell for hvordan andre ørkenområder kan håndtere klimautfordringer og begrense ørkenspredning.
●Et lignende miljøprosjekt har også blitt satt i Afrika. Great Green Wall Africa, som ble lansert i 2007, er et ambisiøst prosjekt som har mål om å bekjempe ørkenspredningen i regionen og inkluderer 22 afrikanske land. Prosjektet har imidlertid ikke vist like gode resultater som det kinesiske prosjektet.
●Sand kan også absorbere CO2, og derfor har det tidligere blitt forsket på hvordan ørkenen i seg selv kan fungere som et karbonlager. Men mengden er svært liten, sammenlignet med resultatene etter treplantingen.
Hva menes med naturlig karbonlagring?
Karbonlagre er naturlige eller menneskeskapte systemer som fanger og lagrer CO2. Jorden består av naturlige karbonlagre, som myr, skog og hav, og rundt 80 prosent av all karbon på land er lagret i jorden.
Uten disse naturlige karbonlagrene ville effekten av de menneskeskapte klimaendringene vært langt verre enn i dag. Derfor er beskyttelse av disse naturlige karbonlagrene avgjørende for å begrense klimautslipp, og er en sentral del av klimatiltakene.
Økt inngrep på naturen som avskoging og bunnstråling, samt smelting av permafrost som følge av global oppvarming, forstyrrer de naturlige karbonlagrene.
Teknisk karbonlagring, altså menneskeskapt lagring, er også under utvikling. Hensikten med dette er å fange karbon fra industrielle utslipp, for å frakte det til en plass hvor det kan sprøytes ned i bakken eller havbunnen og lagres permanent.
Planting av trær løser ikke alt
Selv om resultatene for prosjektet i Taklamakanørkenen er lovende, gjenstår det flere utfordringer som hindrer utvidelsen av plantingen og stabiliteten av den nye vegetasjonen.
Den største utfordringen er vannmangel. Trærne som har blitt plantet i utkantene av ørkenen er avhengig av vann fra omkringliggende fjellområder, og det er vanskelig å utvide vegetasjonen dypere i ørkenen uten en stabil vannkilde. Vannmangel er allerede en utfordring i tørre områder, og økt bruk av vann til trærne kan skape fremtidig vannmangel i disse områdene.
Trær er også avhengig av vann og fuktighet i bakken, og derfor ligger det en usikkerhet rundt stabiliteten av karbonlagringen langsiktig, da dette kan bli påvirket av tørke og et varmere klima.
Og selv om Taklamakanørkenen har blitt transformert til et fungerende karbonlager, er fangsten fortsatt liten sammenlignet med det totale globale utslippet. Derfor trengs det mer effektive tiltak for å begrense globale utslipp, som omfattende kutt i bruk av fossile energikilder.
Men prosjektet i Taklamakanørkenen kan likevel vise at naturbaserte løsninger kan ha effekt. Ved å gjenopprette vegetasjon kan man både bremse ørkenspredning og øke karbonopptaket.
Prosjektet er et eksempel på at selv i noen av verdens mest ekstreme områder kan naturen bygges opp igjen, og bidra i kampen mot klimaendringer.
