Professor om avtalen for å redde planetens utrydningstruede arter: – Et stort skritt i riktig retning

Forskere har uttrykt seg tydelig om alvoret. Menneskets forurensning og ødeleggelse av naturområder har ført til at rundt en million plante- og dyrearters overlevelse er truet.

Derfor ble naturtoppmøtet COP15 i Montreal, Canada også ansett for å være “siste sjanse” til å få naturen på rett kurs mot gjenopprettelse frem mot 2030 og 2050.

Da møtet ble åpnet uttalte FNs generalsekretær António Guterres at menneskeheten i seg selv har blitt et “masseødeleggelsesvåpen”. Vi er rett og slett en fare for oss selv og livet på planeten. 

Han oppfordret derfor verdens land til å inngå en “fredspakt med naturen”. 

På møtets siste dag falt avtalen på plass, etter flere år med forhandlinger. Mer enn 190 land signerte (ikke USA og Vatikanet). Resultatet har blitt kalt “historisk” av flere miljøforkjempere.

Ifølge professor Carsten Rahbek fra Institutt for biologisk mangfold ved Københavns Universitet lever ikke avtalen helt opp til å bli kalt “en Parisavtale for biologisk mangfold”, slik det var foreslått før forhandlingene. Likevel er han veldig positiv.

– Avtalen er ambisiøs på en lang rekke områder og er et stort skritt i riktig retning. I lys av at vi alle er litt slitne etter noen år med korona og nå med den økonomiske krisen, synes jeg ambisjonsnivået i avtalen er fantastisk, sier han.

Ambisiøs, men ikke helt håndfast

Avtalen lister opp en lang rekke mål som landene i verden skal nå innen 2030.

En av de viktigste er en effektiv beskyttelse av minst 30 prosent av verdens land- og havområder, med særlig vekt på områder av stor betydning for biologisk mangfold og økosystemenes funksjoner og egenskaper. 

I skrivende stund regnes kun 17 prosent av verdens landområder og 10 prosent av havområder som beskyttet. Ytterligere 30 prosent av planetens forringede eller nedbrutte landjord, indre farvann, kyster og maritime økosystemer skal gjenopprettes. 

Når Carsten Rahbek ikke vil beskrive avtalen som “en Parisavtale for biologisk mangfold”, er det fordi den ikke er helt egnet som et verktøy for å finne ut av hvor stor del av et lands natur kan sies å være beskyttet. 

– De fleste har nok en ganske god formening om hva “vernet natur” betyr, men detaljnivået er avtalens største utfordring. Den er litt fluffy. Man er enige om de overordnede målene, men hvordan det skal måles og rapporteres at man har vernet f.eks. 30 prosent i sin natur, er i stor grad basert på hva landene selv sier de gjør, sier Rahbek. 

Mer fra de rike til de fattige

I avtalen legges det vekt på at naturvernet skal ta særlig høyde for urfolks områder og kulturer.

Den sikrer også at mer penger strømmer fra verdens rikeste land til de fattigste. Derfor får den også enorm betydning for finansieringen av redningsinnsatsen for biologisk mangfold i utviklingsland, som huser det største biologiske mangfoldet på jorden.

Avtalen innebærer at det fra 2030 skal brukes 30 milliarder dollar årlig til naturvern i utviklingslandene. Det er også en oppfordring om å bruke 20 milliarder dollar årlig frem til 2025 for å sikre biologisk mangfold. I skrivende stund brukes rundt ti milliarder dollar årlig. 

– De rike landene har blitt veldig rike av overforbruk av jordens ressurser, inkludert fra tropiske områder. Så akkurat som med klimaet, vil mange land ha kompensasjon for ikke å utnytte sine egne naturområdet. På dette punktet har vi tatt et betydelig skritt i riktig retning med avtalen – men ikke i mål, sier Rahbek.

Et annet viktig mål i avtalen er å halvere den globale mengden matavfall årlig og redusere overforbruk, avfallsmengdene og bruk av farlige kjemikalier og sprøytemidler betraktelig.